– Kjente viktigheten av kristent felleskap

Hvem er 29-åringen som har tatt over som pastor i Misjonssalen Oslo?

En kortere utgave av dette intervjuet stod på trykk i regionsidene for Misjonssambandet øst i Utsyn datert 1. desember 2023.

Jeg møter John-Kjetil Gagnat på kontoret hans i Misjonssalen Oslo. Ti travle dager har gått siden han offisielt starta som pastor. Han ser fram til å preke førstkommende lørdag.

Leirstedbarn

John-Kjetil vokste opp i nabohuset til Solhøgda Leirsted, som foreldrene hans har vært bestyrere for siden 80-tallet. – Jeg har fått Misjonssambandet inn gjennom morsmelka, forteller han. Som barn var John-Kjetil med på det meste som skjedde på Solhøgda, om det så var barneleir eller «vi over 60». – Jeg var det der irriterende barnet som for rundt og sprang og spilte fotball både inne og ute, sier han.

– Hvordan var det å være leirstedbarn?

– Jeg har lært meg å omgås folk i alle aldre, og jeg har lært meg å sette pris på folk i alle aldre. Og så er det en slags livsstil, og det preger hele familien, på godt og vondt.

John-Kjetil ønsker å ta med seg lærdommer fra foreldrenes tjeneste videre i livet, om kallsbevissthet og det større bildet i misjonsarbeid, særlig i Norge. – Å være ansatt i misjon er mer enn en jobb, det er faktisk en tjeneste, og det perspektivet vil jeg gjerne bevare, sier han.

Fotballinteresse

Fotball var den store interessen som barn. På barneskolen hevda John-Kjetil seg i sporten – et resultat, mener han, av at han hadde tilgang på fotballbane 24/7 på Solhøgda, og spilte der med eldre barn fra han var førsteklassing. Han var ikke fremmed for å dra noen av de yngre ansatte ut på fotballbanen, for å sette dem i mål og skyte på dem. Han skulle bli fotballspiller. Da han ble større, var fotball fremdeles viktig, og det var et miljø han kunne hevde seg litt i og ikke bli sett på som så annerledes, som en av svært få kristne. – Men det stoppa for meg i 4. divisjon, i en alder av 18 år, og det var det det var. Jeg hadde nok aldri nådd veldig langt, kan han fortelle.

Manglet kristent miljø på egen alder

Nordmøringen har fått bevare troen han ble oppdratt i. Men det var på ingen måte lett å være kristen hjemme.

– Særlig på videregående var det ekstremt krevende. Jeg hadde en kristen bekjennelse i ord, men i livsførsel kan man si at det så litt forskjellig ut – i beste fall. Jeg fikk virkelig kjenne på hvor viktig kristent fellesskap er, og hvor farlig det er når man mangler det, forteller John-Kjetil.

Fyll og festing ble en del av livet hans, og det kom til et punkt der han kjente at det ikke var slik livet skulle leves. – Jeg måtte spørre meg selv om det var dette som var livet nå, eller om jeg skulle gi Jesus en ny sjanse – en skikkelig ny sjanse.

John-Kjetil valgte det siste og takka ja til plass på Fjellheim Bibelskole. – Jeg hadde ikke endt opp her hvis jeg hadde valgt å være hjemme etter videregående, understreker han. Etter bibelskoleåret reiste han i Nord-Norge-team, før han gikk 2. års-linja på Fjellheim, Bibel og formidling.

– Hvorfor ble det tre år i Tromsø, og ikke bare ett?

– Delvis fordi det var veldig godt å komme til en plass der det var et kristent miljø med folk på samme alder, og det var vanskelig å gi slipp på det med en gang. Og så hadde jeg også et ønske om å gi noe videre av det jeg hadde fått gjennom undervisningen. Det var et veldig godt og viktig år for meg, på alle måter, sier han.

John-Kjetil fikk også litt innblikk i Nord-Norge og behovene for kristent fellesskap og arbeid der, både på Bibelskolen og da han reiste i Nord-Norge-team året etterpå. Han kjente seg igjen i det behovet fra egen oppvekst, og fikk et ønske om å bidra inn i det.

Nordmøringen beskriver året i Nord-Norge-team som veldig bra og meningsfullt, kanskje særlig når de fikk se ting skje blant elever på videregående skoler de besøkte. – Gleden det gav, det å bli med på noe sånt – det var utrolig stort, forteller han.

En skikkelig by

Som 22-åring flyttet John-Kjetil til Oslo og begynte på teologistudier på Fjellhaug.

– Jeg trivdes fort i Oslo, fant meg fort til rette både på Fjellhaug og i Misjonssalen. Og jeg kjente på en trivsel og interesse for teologi, mer enn jeg hadde trodd, forteller 29-åringen.

– Hva tenkte du om Oslo før du kom?

– Jeg tror jeg så på Oslo som et nødvendig onde. Jeg måtte til Oslo for å studere teologi på den institusjonen jeg ville studere teologi på. Det var egentlig et offer. Jeg er jo en bygdegutt, smiler han.

Naturen rundt Oslo har ikke imponert sunndalingen, som var vant til snøkledde topper hvor enn han snudde seg, i Sunndal og i Tromsø. – Jeg merka fort når jeg kom til Oslo at det her er en skikkelig by. Her er det ikke fjell, for å si det sånn. Her er det en mark som folk skryter opp i skyene, men som ikke er noe å skryte av, ler han.

Han kan likevel fortelle at han har blitt glad i Oslo. – Og det handler mest om folka her, om miljøet rundt Misjonssalen og Fjellhaug særlig, sier han.

– Hva sitter du igjen med etter studiene på Fjellhaug?

– Jeg tror nok at noe av det jeg sitter igjen med, er at alt er ikke så svart-hvitt som det var når jeg var ung. Vi er mennesker som har våre begrensinger i det å tolke og forstå Bibelen. Og jeg håper at det har gitt meg en ydmykhet, men ikke slik at vi blir helt tafatt, men en ydmykhet i møte med Bibelen og mennesker og mange vanskelige spørsmål. Så har jeg også blitt forankret. Jeg vil si jeg har en stødigere og en mer bærekraftig tro enn jeg hadde da jeg begynte på Fjellhaug.

Vil bevare, utruste og sende

Etter fullført mastergrad fikk John-Kjetil jobb i Misjonssalen som menighetsutvikler.

– Hvordan vil du beskrive Misjonssalen?

– Jeg ser på Misjonssalen som en enormt viktig strategisk menighet i organisasjonen vår. Det handler om at Oslo er en by som veldig mange unge kommer til for å studere, for en gitt tid. Det gjør at vi ønsker å se på oss selv som en sendemenighet, som bygger en tydelig sendekultur. Med det så mener jeg at i de årene som vi har en del unge voksne, så håper jeg at vi kan bety noe i å utruste og disippelgjøre dem, slik at vi kan sende dem videre som disipler, som mennesker utrustet til å tjene videre der de blir sendt.

Pastoren forteller at tanken på å jobbe i menighet og i Misjonssalen kom gradvis gjennom de første årene på Fjellhaug. Han innså at «menighet er jo kult, det er jo bibelsk!». Han fikk også oppmuntringer fra andre om at han burde søke jobb i Misjonssalen, dersom muligheten bød seg.

– Jeg ble veldig glad i Misjonssalen i løpet av åra mine på Fjellhaug, og jeg så allerede da viktigheten av arbeidet blant de unge voksne. I overgangsfaser kan mange «dette av lasset». Det å bevare og utruste folk i de fasene, og det å sette retning for folk, innså jeg at var kjempeviktig.

– Her ligger det jo noe fra oppveksten min, tror jeg. Jeg fikk selv kjenne på kroppen hva som skjer når man ikke har det kristne fellesskapet. Man vil kanskje egentlig være kristen, men man har ikke fellesskapet til å bli bevart som det, sier den nyansatte pastoren.

– Vi er sendt

– Da du reiste rundt i Nord-Norge så du behovet for det du hadde savna selv som ung. Og nå er du i Oslo og jobber, har du tanker rundt det?

– Ja, det har jeg egentlig ganske mange tanker om. Jeg har måttet gå noen runder med meg selv på om jeg faktisk skal jobbe i Oslo. Jeg har nok kjent på ansvar for å være andre plasser, ansvar for å flytte hjem og bidra på Nordmøre – et område som opplagt trenger unge kristne som bidrar.

Det finnes helt klart andre folk som kunne gått inn i den rollen jeg gikk inn i. Men så har jeg nå landa på at dette er noe av det mest meningsfulle jeg kan bidra inn i. Vi trenger å reise opp en generasjon mennesker som har en bevissthet om at vi er sendt til verden. Det finnes ingen ‘quick-fix’ på behovene som jeg har sett og kjent på selv, men jeg tror det finnes en strategisk tenkning om hvordan dette kan være helt forandret i framtiden. Og det innebærer at vi gjør en skikkelig jobb i studentbyene, forteller John-Kjetil engasjert.

– Hvordan har de siste to årene som menighetsutvikler i Misjonssalen vært?

– Det har først og fremst vært veldig spennende og kjekt. Jeg trives veldig godt med oppgavene. Det er en veldig meningsfull plass å få tjene på. Så har det vært to år som på mange måter ikke ble helt som forventa, sier han.

Det har ikke vært mange «normale» måneder i løpet av John-Kjetils to første år. Pandemien satte selvsagt stort preg på arbeidet, helt fra han starta sommeren 2021. I tillegg har staben vært underbemannet i lengre perioder, og han måtte håndtere ulike roller og mer ansvar mye raskere enn han så for seg. Han ble konstituert pastor i over et halvt år, fordelt på to perioder, og det har bana vei for at han er pastor nå.

Motivert av det pastorale

– Da jeg begynte som menighetsutvikler, var det de pastorale oppgavene som var motivasjonen min. Men jeg hadde absolutt ikke sett for meg at jeg etter to år takka ja til å bli hovedpastor, sier John-Kjetil.

For at han skulle takke ja til tilbudet om pastor-stillingen, var det viktig for ham å bevare motivasjonen, og det handlet om å få fokusere mest på det pastorale. Det innebærer tid til å forkynne, til å forberede og planlegge forkynnelsen for menigheten, tid til å være synlig for folk og være tilgjengelig, og til å bygge relasjoner. Han ønsker også å jobbe med det visjonære, med å bygge en sendekultur. Det rent administrative er ikke det som får ham opp om morgenen.

Lørdagen før han offisielt starta som pastor, var han på dagsbesøk til Fangekasa, hvor de som pleier å gå på lørdagsgudstjenestene var på weekend. Før han reiste var han i tvil på om han skulle bruke energi på reisen. Men på kveldsmøtet der fikk John-Kjetil en sterk påminner om hvorfor han ville være der og bruke tid på det, og om hvorfor han ville være pastor. Møtet hadde et tydelig misjonsfokus, med innslag fra ettåringer og tidligere utsendinger.

– Møtet ble avsluttet med at det er en som går fram og sier «nå skal vi be» – og 90 stykker samles i ringer for å be for konkrete folk i Nord-Afrika som vi nettopp hadde hørt om. Slikt motiverer meg veldig. Og det er veldig viktig for meg å klare å ha tid til å være med på slike ting, forteller pastoren.

– Hva gjør du for å koble av?

– Det blir en del fotball på TV-en. Jeg tror det er noe av det jeg slapper av mest med, egentlig. Ellers så liker jeg å henge med Karen (kjæreste) eller med venner. Jeg skulle gjerne sagt at jeg var flink til å trene, men det er ikke tilfelle for øyeblikket. Men jeg er i utgangspunktet glad i å bevege meg, sier 29-åringen og ler av hvor gammel han plutselig hørtes ut.

Jeg foreslår om ikke frisbee-golf er en ny kjærlighet i livet, noe han må bekrefte.

– Frisbee-golf er faktisk en veldig god avkobling, og det har blitt en del av det, sier han.

– Har du drømmer for framtiden? Hva gjør John-Kjetil om 15 år?

– Da har jeg kjøpt meg et småbruk og har noen villsau, og har planta en menighet en eller annen plass, som er litt mer landlig enn Misjonssalen, smiler han halvt seriøst, og fortsetter: – Det kan være én vei. En annen vei er at jeg fortsatt er i Oslo, i menighetssammenheng, kanskje Misjonssalen.

5 dilemmaer:

– Se på fotball eller spille fotball?

– Se på fotball. Jeg har blitt for gammel for å spille.

– Lese roman eller teologisk faglitteratur?

– Teologisk faglitteratur, uten tvil!

– Spille frisbee-golf eller gå på topptur?

– Nå blir det fort frisbee-golf.

– Miste førerkortet i 6 måneder, eller barbere alt hår på hodet?

– Jeg tror faktisk jeg må barbere alt håret. Jeg kan ikke miste lappen.

– I en tenkt verden, hva ville du gjort: Arrangere møteuker og tale sammen med Tim Keller, eller spille fotball ved siden av Ole Gunnar Solskjær?

Han må tenke seg om.

– Det er noe i meg som har lyst å si fotball med Solskjær. Men ikke si det til noen, avslutter John-Kjetil Gagnat.