‒ Utviklingen har kommet langt

For drøyt 40 år siden reiste Eivind og Mona Sætre til Indonesia. I høst er de tilbake. ‒ Kirken vi samarbeidet med driver i dag det arbeidet vi var med å starte opp, forteller de.

Første gang Eivind og Mona Sætre reiste til Indonesia som utsendinger var i 1984. I disse dager er de tilbake på noen måneders oppdrag for Misjonssambandet. Vi tok en prat med dem om kallet og årene i Indonesia.

‒ Hvorfor ble det Indonesia?

‒ Vi hadde begge to et sterkt kall til tjeneste. Når det var spørsmål om hvor vi skulle plasseres, var Indonesia vår første prioritering, sier de.

Godt mottatt

Eivind og Mona forteller at de var forventningsfulle og spente på å bo og leve i en helt annen kultur. Men det ble en brå overgang fra det trygge livet i Norge.

‒ Vi var bare ett døgn i provinshovedstaden Medan før vi ble kjørt til en avsidesliggende landsby uten strøm og innlagt vann, forteller de. ‒ Vi ble veldig godt mottatt av lokalbefolkningen, og de var til stor hjelp for oss. Språket hadde vi ikke lært, så det ble mye «armer og bein» for å forklare det vi ville formidle eller spørre om.

‒ Hva var det som gjorde mest inntrykk på dere i den tiden dere bodde der?

‒ Sihabonghabong var en fantastisk plass, og vi trivdes veldig godt der. Men synkretismen (red.anm: religionsblanding) som rådet der gjorde sterkt inntrykk på oss. De lokale kalte seg kristne, men hadde sterke bånd til den tradisjonelle fedretilbedelsen. Ikke sjelden stod vi i konfrontasjon mellom disse. Da var det godt å vite at Gud har all makt i himmel og på jord.

Gleder seg over utvikling

Ekteparet forteller at det er mye som har endret seg på de siste 40 årene.

‒ Det er stor forskjell. Utviklingen har kommet langt. I dag har stedet vi bodde kontakt med omverdenen, noe de i liten grad hadde da vi bodde der. Vi var uten strøm, vann, telefon og kontakt med verden utenfor. I dag har vi kontakt med våre tidligere elever på sosiale medier.

‒ Hva er det mest gledelige dere ser i arbeidet i dag?

‒ Det er svært gledelig å se at de studentene vi underviste den gang i dag utgjør lederskapet og er en del av prestene i GKLI-kirken. Og at kirken vi samarbeidet med har utviklet seg videre og driver i dag det arbeidet vi var med å starte opp, sier de.

En håndsrekning

Mona og Eivind forteller videre om hvordan Gud virket gjennom arbeidet.

‒ Da vi bodde der, var det mange trollmenn/medisinmenn som folket gikk til når de var syke eller trengte hjelp. De var villige til å ofre mye for å få den hjelpen. Vi ba mye for dette, og underviste om det. Alle våre studenter hadde erfart å bli friske ved å gå til trollmenn.

Mange år senere besøkte de igjen det samme området, men en annen plass. Da lokalbefolkningen skjønte at de allerede kunne språket og kulturen, spurte de hvor de hadde bodd tidligere.

‒ Da vi sa hvor vi hadde bodd, kom det spontant fra en av dem: «Det er der det ikke finnes trollmenn lenger!» Det ble en håndsrekning fra Gud til oss. I årevis hadde vi bedt for dette området, at Gud måtte komme med sitt lys.

Be om fortsatt vekst

Til slutt vil Eivind og Mona Sætre gjerne oppfordre misjonsfolket til å fortsette å huske på Indonesia i bønn.

‒ Be gjerne om styrke for de nasjonale kristne, be om at de får være lys og salt i Indonesia og at de får oppleve vekkelse og vekst, sier de. ‒ Og husk også på utsendingene våre. De trenger vår bønn.