En presset generasjon

LANGLESING: – Det er fortsatt ingen som har knekt koden for å nå japanske ungdommer, sier Marius Bergersen, utsending for NLM i Japan. Japanerne er verdens nest største unådde folkeslag, og særlig de unge har vist seg vanskelige å nå med evangeliet.

NLM har drevet arbeid i Japan i nesten sytti år og har et nært samarbeid med Vest-Japan evangelisk-lutherske kirke (VJELK). Kirken har flere titalls kirker og flere tusen medlemmer, men har lenge slitt med fallende medlemstall og høy gjennomsnittsalder. Svært få av menighetene har klart å etablere et fungerende ungdomsarbeid, og i de fleste menighetene er det få eller ingen aktive ungdommer.

– Ungdommene har et hektisk liv, sier Inger Valbø. Hun har vært misjonær i Japan i til sammen 20 år og har brukt mye tid på arbeid blant unge. – De er veldig pliktoppfyllende og sitter med lekser til over midnatt. De drar lite ut før de kommer inn på universitetet. Der har de det litt friere.

I tillegg til skolen kommer klubbaktiviteter i skoleregi, som ofte legges til lørdager og søndager. Det gjør det vanskelig for dem å komme i kirken.

– Klubbaktivitetene er frivillige, men det ser ikke bra ut på CV-en om du ikke er med, forklarer Marius Bergersen. Sammen med kona Karoline kom han til Japan for to år siden, og de to ønsker å bruke mye tid på ungdomsarbeid. – Problemet er at du kan nå barn, men du mister dem når de begynner på ungdomsskolen. Da er det veldig mye press og puggeskole, sier han.

– Mange foreldre betaler mye penger for dyre skoler, og da er det klart at barna kan kjenne på presset, sier Karoline. – Når foreldrene dine bruker store deler av økonomien på skolegangen din, føler du et ansvar.

Stenger seg inne i årevis

Samtidig er det også noen som opplever at presset blir for stort og faller utenfor, ofte allerede i skolealder.

– De har et fenomen i Japan som kalles «hikikomori,» forteller Inger. Ordet betyr å «trekke innover», og brukes ofte om ungdommer og unge voksne som ikke takler skole eller jobb og isolerer seg hjemme. Resultatet blir at familien må ta seg av dem.

– Når en ungdom faller utenfor i Norge, er det ofte et apparat som griper tak i dem og hjelper dem tilbake, sier Marius. – Det tror jeg de mangler i Japan. Hvis du faller utenfor, er det veldig vanskelig å komme deg tilbake, og du får en skyldfølelse, både du og foreldrene, for at de ikke klarte å oppdra deg.

Utsyn spør kirkepresidenten i VJELK, Rei Nagata, og hans kone Miki om hvordan kirken kan nå ut til de som stenger seg inne.

 – Det finnes også «hikikomori» blant kristne, og flere som har kommet ut av det. De kan bli brukt for å nå disse gruppene eller være til hjelp for familiene som ikke tør å vise dette utad, sier Miki.

Ektemannen drømmer om at kirken kan være et sted hvor ungdom kan komme fritt. ­– Det finnes mange ungdommer som ikke har noe sted å være. Vi kan skape et sted hvor ungdom kan komme, slappe av, være seg selv. Der de blir sett og tatt imot og ikke blir overlesset med Bibelen med en gang, sier han.

– Vi må finne naturlige måter å formidle troen til disse unge etter at de har åpnet seg litt. Det kan være vitnesbyrd, en tanke fra Guds ord eller noe lignende. Det er veldig viktig at vi ikke blir for hurtige, men viser tålmodighet og tar det med ro.

Drømmer om en ungdomspastor

Kirkepresidenten ser behovet for å ansette en ungdomspastor i Japan, og har begynt å utarbeide en strategi for å få det til.

– Det er få kristne ungdommer i våre menigheter, kanskje en til to ungdommer hvert sted. Det er lite inspirasjon til å satse på dette, sier han. Han har sett en nedgang i unge menneskers engasjement i kirken siden han selv var ung. – For over 20 år siden var vi omtrent hundre ungdommer på menighetenes felles ungdomsleir. I dag er det kanskje 20 ungdommer. Vi har også hatt leir for bare syv ungdommer, forteller han.

Han forklarer at det er vanskelig for prestene å få tid til ungdomsarbeid, fordi det er menigheten som er hovedansvaret deres. – Det er en svakhet i kirkesamfunnet vårt, understreker han.

Helt siden kirkepresidenten var på UL i 1996 har han drømt om å satse på ungdomsarbeid i Japan. Kirken har tanker om å få på plass en ungdomspastor til neste år, som kan arbeide med ungdommer i hele kirkesamfunnet. Men han tror en utfordring er at japanere ikke vet riktig hvordan det kan gjøres.

– Jeg var på UL i 1996 og bodde hos Tore Askeland (red.anm.: daværende landsungdomssekretær i NLM). Jeg ble veldig inspirert av arbeidet hans i Norge, forteller han. – Jeg vet at samarbeidskirkene våre i Norge og Finland har ungdomsarbeid, og vi ønsker å lære av dem. Drømmen min er å få ansatt en japaner som får hjelp av en norsk ungdomsarbeider og én fra Finland, så disse tre kan utgjøre et team.

Den største utfordringen ligger likevel i økonomien. – I menigheten samler de inn penger til sin egen prest. Ekstra penger til andre utenfor er veldig vanskelig å oppdrive, sier Rei Nagata. – Jeg håper det blir noe av ungdomspastorstillingen, men vi må se an økonomien.

Lite evangelisering

De norske utsendingene kjenner igjen utfordringene kirkepresidenten beskriver. Men de tror også det er behov for en holdningsendring hos mange kristne japanere.

– Det er mange menighetsmedlemmer som har husmøter og inviterer naboer og venner. Så det finnes frimodige kristne, sier Inger Valbø. – Samtidig virker det som om kirkemedlemmene tenker at det er pastoren sitt ansvar å nå ut til andre.

Marius tror det har med kulturen å gjøre. – Japan defineres ofte som en gruppekultur, forklarer han. – Så når du da har menigheten din, hvor du trives, vil det å få inn noen utenfra forandre gruppen.

– Jeg har også hørt noen forklare det med at folk gjerne vil ha et ganske personlig forhold til pastoren, skyter Inger inn. Da vokser gjerne ikke kirken til mer enn 50 medlemmer, for pastoren har ikke kapasitet til flere.

Marius og Karoline nikker gjenkjennende. De føler at pastoren blir litt for viktig i mange sammenhenger.

– Jeg tror det er behov for mye disippeltrening, sier Marius.

– Jeg tror det er behov for mye disippeltrening. Marius Bergersen

Og problemet med å nå flere er det samme i alle kirkesammenhenger, ikke bare i VJELK. Selv om noen kirker har flere unge, er det ikke nødvendigvis større vekst.

– De det er størst vekst hos, er de nydannede kirkene, forklarer Karoline. – Det sies at den enkleste måten å nå nye på, er å starte nye kirker. Man kan se medlemstallet vokse mye i begynnelsen, men så flater det ut.

– Det var jo det vi så i NLM og med VJELK også, med alle misjonsstasjonene som ble startet og etter hvert ble kirker, fortsetter Marius. – Det var på den tiden det ble vekst. Nå har det stagnert, for vi har ikke arbeidere til de eksisterende kirkene, og da når vi ikke videre.

Han tror likevel at de kirkene som har mange ungdommer nå, har det fordi de har endret kirkekulturen til en yngre generasjon. De har ungdommer som er med og spiller i band, mer moderne musikk og taler som er tilpasset ungdom.

– Men det er fortsatt ingen som har knekt koden for å nå japanske ungdommer, understreker Marius. – Det er noe alle leter etter.

– Har dere inntrykk av at japanske ungdommer er åndelig søkende?

– Jeg har foreløpig ikke møtt en ungdom som har kommet inn på religiøse spørsmål helt av seg selv, uten at de allerede har gått i skolelaget eller hatt noe med andre kristne å gjøre, sier Marius.

Vil satse på ungdomsarbeid

Både kirken og NLM ønsker nå å satse mer på barne- og ungdomsarbeid. I tillegg til Marius og Karoline, som nå skal inn i fulltidstjeneste, reiste to unge familier og en ung mann til Japan på sensommeren. De er nå i gang med språkskole.

– Det er utrolig bra, smiler Marius. – Vi ser den unge generasjonen komme opp og gjøre seg klar, og samtidig får vi ut nye unge fra Norge, og det er et enormt potensial. Frykten er nok at en del av de unge kan bli vingeklippet. At de unge kommer med drømmer og visjoner, men får beskjed av de gamle og erfarne om å forholde seg til et ferdiglagd arbeid.

Karoline kan fortelle at de absolutt har merket en gnist hos noen av ungdommene, særlig det siste halve året. – Det er noen ungdommer som helt uoppfordret har nevnt at de brenner for en fornyelse i kirken, og at de ser muligheter og faktisk har lyst til å være med i arbeidet. Så da håper vi jo at de som sitter i styrene klarer å ta med seg de ungdommene.

For de fastlagte rutinene kan være vanskelig å endre. Særlig er det en sterk bevissthet omkring søndagsgudstjenesten som det sentrale samlingspunktet, samtidig som den sjelden er tilpasset ungdom.

– Kirken vil satse, og de ønsker ungdomsarbeidere og sier at de selv skal få bygge en strategi, men samtidig er de veldig tydelige på at ungdommene skal læres opp til å gå på søndagsgudstjenesten, forklarer Marius. – Og det er jo viktig, men da bør den også tilpasses. For slik kulturen er nå i mange av kirkene, vil det nok være veldig fjernt for en japansk ungdom å gå inn dit.

– Mange unge er nok litt redde for at de eldre skal si nei, og at de ikke ser viktigheten av ulike tiltak. Karoline Bergersen

– Mange unge er nok litt redde for at de eldre skal si nei, og at de ikke ser viktigheten av ulike tiltak, skyter Karoline inn. – Hvis de får ansvar for å planlegge en leir, for eksempel, må de likevel søke om penger og gå via en leder hvis de finner på noe nytt. Det kan gjøre at ting ikke blir slik man gjerne drømmer om.

Heldigvis er det tegn til at flere ungdommer faktisk slipper til. Marius og Karoline forteller at det er ungdomsmøter i den ene kirken de går i.

– Og det er jo noen ungdommer som tar initiativ, forteller Inger. – Noen av ungdommene som har gått på Bible Club hos meg i Matsue, har blitt døpt i en av de andre kirkene i byen. Et par av dem har spurt om å få være med og lede lovsangen under de felleskirkelige internasjonale gudstjenestene, og jeg har fått med meg flere i en planleggingskomité. Men de er jo ikke fra den lutherske kirken.

Så legger hun til: – Men vi må ikke glemme de eldre heller. De må jo også bli frelst.

De andre nikker. – Det er derfor man må finne balansen i arbeidet, sier Marius. – For eksempel ved at man fortsetter radioarbeidet, men også lager ting som lettere kan nå de unge, slik som YouTube-filmer. Og det samme i menighetsarbeidet. De eldre må bli bevart, men det må skapes rom for at de unge også får blomstre.