- Jeg var en åndelig "snørrunge"

PORTRETTET – Jeg så bare lydigheten og byrden og det vanskelige. Den andre siden – gleden og gaven – trengte jeg lang tid for å oppdage, forteller Marit Andersen. Hun sikter til kampen sin i forbindelse med misjonærkallet.

Marit Andersen vokste opp med samfunnsengasjerte foreldre og fem søstre på Tromøya. Hun har vært misjonær i Bolivia i 11 år og reiser i dag som forkynner.

– Jeg kommer fra et arbeiderhjem der den åndelige dimensjonen var viktig. Mor og far identifiserte seg med bedehusbevegelsen.

Identiteten og livssynet til foreldrene ble nærmest direkte overført til henne.

– Dette undrer meg, men jeg tror tydeligheten og ærligheten deres må være en del av forklaringen. Jeg så ingen dobbeltmoral, ingen forskjell mellom det som ble sagt på bedehuset og det som ble gjort i familien.

Hvis hun skal beskrive barndomshjemmet med ett ord, velger hun ordet trygghet.

LESELYST. Marit forteller om en bevisst oppdragelse med husandakt og bedehusmøter.

– De fôret oss med tre kristne barneblad, mange misjonsblad – og kristne dagsaviser. Vi var leseglade, og de pøste på med barnebøker, romaner, oppbyggelsesbøker og populærteologi.

Tidsskriftet Fast Grunn leste hun som 12–13-åring.

– Jeg leste også bøker fra biblioteket, skjønnlitteratur og bøker om samfunn og historie.

– Kunne leselysten din være en flukt?

– Kan hende en slags kompensasjon, for jeg hadde ikke mange jevnaldrende som var interessert i det samme som meg. Skolen og ungdomstiden var litt kjedelig. Livet sto liksom på vent.

ET PROBLEM. Dette ble annerledes da hun begynte på gymnaset i Arendal. Der likte hun seg veldig godt.

– Fra andre klasse fortsatte jeg på den kristne internatskolen Kvitsund. Jeg fant meg venner og fikk oppleve et ungdomsmiljø med mye forkynnelse.

– Kom du i noen troskrise?

– Ikke troskrise, men jeg var den «skikkelige», en åndelig «snørrunge» som alltid mente å vite hva som var rett, og som turte å si det. Det var ikke bra. Det som hjalp meg til å se at dette var et problem, var forkynnelsen jeg hørte.

Marit sier Ung landsmøtene (UL) kom til å bety veldig mye.

– Jeg husker UL i Kristiansand i 1985. Forkynnelsen gjorde noe i mitt indre, særlig verset «Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri» (Joh 8,36). Det er vanskelig å forklare, men dette tok bolig i meg og ble en del av meg. Det løste opp noe i meg, og også noe i forholdet til omgivelsene og andre personer.

Talene i Kristiansand kunne hun huske i årevis.

– TENKTE UREALISTISK. Jenta fra Tromøya hadde lenge hatt diffuse tanker om å bli misjonær. Midt i tenårene ble de mer tydelige. Hun tenkte mye, men kjente ingen misjonær og kunne ikke se det for seg. Saken ble holdt på avstand. Mange spurte om hun hadde misjonærkall. Fra hun var 19 til 21 opplevde hun at 28 personer nevnte det. Men hun vred seg unna.     

– Først som 22-åring tok jeg kontakt med en voksen, med Solveig Grandhagen, og fortalte hva jeg tenkte på. Hun var god å snakke med. Etterpå følte jeg at jeg hadde tatt et forpliktende skritt.

I Marits bakhode lå bilder fra en annen tid. Hun hadde merket seg at gamle Espegren skal ha sagt at det var først etter nærmere 30 år i Kina, han virkelig gjorde nytte for seg.

– Jeg så ikke for meg at jeg kunne reise hjem med første rutebåt.

– Satt du fanget i alvorstanker?

– Jeg tenkte urealistisk og var preget av et svært alvor. Kanskje hadde jeg hørt forkynnelse som var ubalansert. Jeg vet ikke. Jeg så bare lydigheten og byrden og det vanskelige. Den andre siden – gleden og gaven – trengte jeg lang tid på å få øye på.

UT AV DISKUSJONEN MED GUD. Etter et år på Bibelskolen Fjellhaug og noen måneder i England, slo hun seg ned i Bergen og tok fag ved Norsk Lærerakademi og Universitetet. Fire og et halvt år senere begynte hun som lærer på Kvitsund.

– Etter hvert maktet jeg ikke usikkerheten og diskusjonen med Gud lenger. Jeg ringte Solveig og spurte om hun kunne ordne en samtale med Egil, generalsekretæren. Hun ventet i resepsjonen da jeg kom, og dyttet meg inn på kontoret hans.

Marit var nervøs og redd. Men det var godt å få snakke ut.

– Da jeg gikk ut av Grensen 19 – Misjonssambandets gamle hovedkontor – var jeg så glad og lettet at jeg gikk rett inn på bokhandelen og kjøpte Missiologi i dag, en grunnbok i misjonsvitenskap. Jeg følte jeg kunne begynne å lese meg opp, og det var kjempeinteressant.

Fram til det ble nytt kull på den ettårige misjonsskolen, fortsatte Marit på Kvitsund.

– På misjonsskolen ble jeg kjent med andre i samme situasjon. Jeg fikk gjennomarbeidet det jeg hadde tenkt på i så mange år.

SØLVBESTIKK OG CHAMPAGNEBRUS. Sør-Amerika hadde ligget i bevisstheten hennes, og hovedstyret ønsket henne til Bolivia. Marit ble innviet på GF 1997 i Stavanger.

– Senere har jeg møtt hundrevis som har sagt at de husker innvielsen min, og at de har bedt for meg. Jeg er blitt utrolig glad i misjonsfolket.

– Du ble innviet en gang til, har du fortalt?

– Jeg hadde reist som forkynner høsten 1997 og skulle forlate landet på nyåret. Men noen dager før ba besteforeldrene mine meg opp til seg. De bodde rett ved siden av oss og betydde veldig mye for meg. Nå hadde de dekket på med sølvbestikk. De serverte champagnebrus og brødskiver med juleskinke. Det var alvor og fest på en gang. Det viktigste var at de ville overgi meg til Guds nåde (Apgj 14,26). Bibelordet de leste, var Judas 20–21, og etterpå ba de for meg.

Marit har tenkt på at det var enda vanskeligere for dem å forestille seg hva som ventet, enn det var for henne.

EN FORMIDLER. – Hvordan var det å reise ut alene, som ugift?

– På forhånd klarte jeg nok ikke å sette meg inn i hva det innebar. Jeg ser at det ga muligheter og fleksibilitet. Det åpnet dører som gifte kanskje ikke har. Men man skal jo leve. Å ta alle avgjørelser uten den støtte som en har om en er gift, kunne være utfordrende. Og det meste av det sosiale livet knyttes jo til familiene.    

Det sto klart for Marit at hun var kommet til Bolivia med et budskap.

– Jeg var kommet for å forkynne om Jesus. Men i begynnelsen var det ikke lett å fatte hvordan det skulle skje. Jeg hadde liten erfaring og forsto ikke helt rollen min. Likevel fant jeg fort ut at jeg likte å være formidler. Mulighetene kom, samtaler tvang seg fram.

Besøk og oppfølging av enkeltpersoner lærte henne mye.

– Og dette ga meg enda mer etter hvert som språket mitt ble bedre. Jeg lærte veldig mye både om menneskene og kulturen.

Med årene fikk hun dessuten solid erfaring fra styrearbeid, også som leder i feltstyret.

Sterkest inntrykk gjorde likevel historier som mange kvinner fortalte.

FATTIGES LIVSBYRDE. – De fortalte om smerte og fortvilelse, og det gikk opp for meg at å være fattig er mye mer enn å mangle penger. Ofte er det å bli sett ned på hele livet. Kanskje å oppleve rasisme, kanskje å bli ledd av og satt til side. Resultatet er utrygghet og følelse av ikke å ha verdi. Til dette kommer vold og mobbing og overgrep. Noen har en livsbyrde som er utrolig tung. At de holder ut, er ufattelig.

– Hva tenkte du ansikt til ansikt med slike byrdebærere?

– Jeg fikk etter hvert en slags forståelse for at mange gjør dårlige valg. For det er ikke lett å ta gode valg når en har fått dårlige kort utdelt. I lys av kristen etikk er dette utfordrende. Synden har slått så sterkt inn at det ikke går i hop. Når en er god og mett, er det lett å si at en ikke skal stjele. Vanskeligere er det når en har ansvar for barn som sulter.

Den erfarne misjonæren og forkynneren sier kristen moral er det beste en kan gi et samfunn. Hun tilføyer at det er mye smerte i Norge også, selv blant folk med god økonomi.

– Det kan være god hjelp i å få sette ord på det som er vondt, og kanskje få justert «livskartet» sitt, se nye sannheter om seg selv. Budskapet om et ugradert menneskeverd, uansett hvem en er og hva en har gjort, er gull inn i alles liv.

RESPEKT. Hun opplever at det kan være vanskelig å nå fram med det sentrale evangeliet om Frelseren.

– Kanskje må en først bruke tid på å se den enkelte. Overfor kvinner som er sviktet, har jeg mange ganger lest: «Med evig kjærlighet har jeg elsket deg» (Jer 31,3). Men før de kan ta til seg ordet om Guds kjærlighet, må de ofte oppleve å bli anerkjent og respektert av andre mennesker. Ingenting er som å være tett på mennesker som på tross av alt får nåde til å tro at Jesus tilgir, renser og frelser. Det gir dem mot og håp til å møte både morgendagen og evigheten.

I Bolivia har mange sagt til Marit at å bli en kristen, er å bli en del av en familie.

– Jeg tenker på det som en bonus, et tillegg til selve frelsen. Og det sier vel også hva et kristent fellesskap skal være.

BLI AKTØRER. – Kan du si mer om problemet ditt som ung besserwisser?   

– Jeg var veldig opptatt av rette meninger og rett lære. Jeg leste leserinnlegg i Dagen og Vårt Land til jeg ville spy. Stopper en her, blir det veldig fort teori av alt sammen. Heldigvis fikk jeg høre forkynnelse som viste meg at kristenliv er noe annet.

Hun er glad i Misjonssambandet, og identifiserer seg med bedehusbevegelsen.

– Det er interessant å lese bedehusbevegelsens historie, lese om dens dynamikk til ulike tider. Men dyrking av fortid gir ingen framtid. Hvordan kan vi være så radikale, dristige og nytenkende i dag som oppdraget krever, er spørsmålet. 

Marit undrer seg over det store tapet av folk i bevegelsen. Hun mener det er for lettvint å skylde på «tidsånden», Human-Etisk Forbund, fraflytting fra bygdene og dårlig kristendomsopplæring. Har vi ikke noe av ansvaret selv også, spør hun.

– For å komme videre må vi tvinges til å stille ubehagelige spørsmål. Vi må vite at vi står til ansvar for hva vi gjør og ikke gjør, både ansatte og frivillige. 

Det bør skapes arenaer for å snakke om «hellige kuer», mener Marit:

– Hva blir jeg målt på som forkynner? Hva kreves, og hva skjer hvis jeg ikke oppfyller målene? Er det god ressursbruk når vi som reiser som forkynnere, stort sett samler en indre kjerne over 60 år? Skal forkynnerne bruke mye tid på reising og på bygging av kortvarige og uforpliktende relasjoner? Burde vi bli ansatt på åremål? 

RELASJONSBYGGING OG OPPLÆRING. – Har du en nøkkel som kan skape ny oppslutning om bedehusbevegelsen?

– Det må brukes tid på forkynnelse, relasjonsbygging og opplæring. Vi må hjelpe hverandre til å leve som kristne i hverdagen og lede mennesker til Jesus. Kanskje må vi lære å bli gode venner? Eller å få nye venner? Og når folk har visjoner, må vi ikke være låst, men si: «Vær så god, kom igjen!»

Marit poengterer også at sterke utsagn som sårer andre og skaper utrygghet, må motsies.

– Jeg hører om slikt. Det er ødeleggende om ingen våger å ta til motmæle mot utspill som binder andres samvittighet til menneskebud. 

Marit er ikke fremmed for ideen om omorganisering i bedehus-Norge. Hun mener organisasjonstanken er fra en annen tid, og hun er redd foreningskonseptet blir lite forstått av unge. 

– Og regionleddet er ukjent eller uinteressant for mange. Arbeidet må ha en struktur som blir forstått og oppleves relevant. Hvorfor bruke ressurser på en overbygning som grunnplanet i mindre og mindre grad har et forhold til?   

For to år siden ble Marit møtt med et spørsmål som fikk henne til å stoppe opp. «Er din tjeneste effektiv?» ble hun spurt. Språkbruken var litt uvant, men den viste henne at et system som holder oppe «systemet», ikke er bra.

– Jeg ønsker å bli ledet av Ånden slik at ikke-troende kommer i kontakt med Jesus som frelser. Og da må jeg gjøre noen omprioriteringer, avslutter Marit Andersen.