Bor sammen med eritreisk familie

PORTRETTET: Hver dag leverer hovedstyreformann Raymond Bjuland i barnehagen. Men han kjører ikke et av sine egne syv barn. – Jeg kom hjem fra et hovedstyremøte da Eli fortalte at Nadia og moren hennes hadde flyttet inn til oss.

Det er tre år siden eritreiske Feven, med datteren Nadia på to år, havnet i huset til Eli og Raymond Bjuland på Nærbø.

– For å gjøre en lang historie kort, Feven kom i kontakt med mine foreldre, og hun trengte hjelp. Det ble mest naturlig at de flyttet inn til oss, sier Eli. Både hun og Raymond har opplevd det som en stor berikelse å ha den lille familien i sitt eget hus i tre år. Feven og Nadia har nå en egen leilighet i huset, men de er fortsatt en del av familien og hverdagen til familien Bjuland. – De fleste måltidene spiser de sammen med oss, sier Eli.

– Vi har kommet tett på en helt annen kultur og lært mye. Men vi har også støtt på utfordringer, og vi har sett tydelig at det er vanskelig å være flyktning i Norge, sier Eli. Hun forteller at vi som familie er blitt kjent med mange eritreiske flyktninger gjennom Feven. – Alle har et stort ønske om å bli kjent med nordmenn og komme inn i et norsk hjem.

Generalsekretærene på veggen

Både Eli og Raymond har vokst opp i kristne hjem – og vokst opp i NLM. Raymond kommer fra Ganddal i Sandnes. Fra han var liten gikk han på bedehuset Ebeneser.
– Jeg var med på alt. Det var guttelag, yngres, ungdomslag, ungdomskor og ulike møter på bedehuset, sier Raymond. Det var ingen tvil om bedehusets tilknytning til NLM. I trappa opp til møtesalen hang det bilder av generalsekretærene på rekke og rad.

– Henger de der fortsatt?

– Oj. Det skal jeg ikke si sikkert. Jeg kikket ikke etter sist jeg var der, sier Raymond. – Men jeg tror faktisk at Eli hadde en enda sterkere tilknytning til NLM enn jeg hadde.
Påstanden begrunner Raymond med at han egentlig ikke var så opptatt av organisasjonen NLM som ungdom. Dessuten var han også aktiv i det som nå er Normisjon. Blant annet var han leder for ungdomslaget på bedehuset Salem på Ganddal.

Skrev til misjonærene

For Eli sto ikke minst misjonsarbeidet til NLM i Sør-Amerika sentralt i oppveksten. Hun var tolv år gammel da NLM i 1978 startet arbeid i Bolivia og Peru.
– Jeg gikk i jenteforening i Salem i Stavanger. Vi skrev brev til misjonærene, til Mette og Kjell Jaren, til Torlaug Stangeland og til Wenche Lunde. Hvis det sto noe om dem i Utsyn, klipte vi ut stykkene og limte dem inn i kladdebøkene våre, forklarer Eli.
Avstanden mellom Ebeneser på Ganddal og Salem i Stavanger er ikke så stor, og ungdommene møttes ofte. Slik ble Eli og Raymond tidlig kjent.

– Det var altså ikke kjærlighet ved første blikk?

– Nei, det vil være å lyve, sier Raymond og smiler litt. Og Eli kan røpe at Raymond og kameraten Kjell var litt skuffet da de kom til Salem. – De hadde hørt at det var fine damer i Salem, men ble skuffet i første omgang, sier Eli og ler høyt.

– Eli var litt raddis.

Så hva har Raymond å si om sitt første møte med Eli? Jo, han lurer på om det var hennes miljøverninteresse som dempet hans egen interesse.
– Eli var litt raddis og var aktiv i Natur og Ungdom. Det traff meg ikke helt, forklarer dagens hovedstyreformann.
– Jeg var med i et miljø som var veldig opptatt av naturvern. Kanskje var det også et lite opprør. For først og fremst var jeg flink pike som trofast gikk i Salem, og jeg hadde nok som ungdom behov for å markere litt avstand, forklarer Eli.
Men så en dag fikk de virkelig øynene opp for hverandre. I mars 1990 ble de kjærester. Det skjedde to måneder etter at Raymonds kamerat fra Ebeneser, Kjell, ble kjæreste med Elis barndomsvenninne fra Salem, Oddrun. Året etter giftet Eli og Raymond seg.

Fotball i hemmelighet

På Ganddal på 70-tallet var avstanden stor mellom idrettsmiljøet og bedehusmiljøet. Men Raymond var veldig interessert i sjakk og fotball. Han hadde Leeds som sitt favorittlag og fortsatt kan han fortelle levende om at han så Leeds slå Barcelona i 1975.

– Da var jeg hjemme hos morfar. Han var en av de første som fikk farge-tv på Ganddal, sier Raymond.

Selv begynte han å spille fotball i det lokale idrettslaget. – Far syntes det var litt krevende at jeg ville spille fotball. Derfor snakket jeg med mor om at jeg ville begynne. Det tok litt tid før far fikk vite det, sier Raymond. – Han var redd for at jeg skulle falle ifra troen.

Forskere fra hele verden

– Men har du noen gang vært på avstand fra troen?

– Nei, jeg har egentlig ikke det, sier Raymond. Selv om han er akademisk anlagt, og var skoleflink, har han aldri vært en særlig grublende type. – Jeg har vært trygg i troen og opplevd Guds ledelse.

I dag er Raymond professor ved Universitetet i Stavanger. Faget er matematikkdidaktikk, og det handler altså om hvordan undervise best mulig i matematikk. Men veien dit har vært noe kronglete. Etter gymnaset studerte han til å bli elektroingeniør. Planen var deretter å bli sivilingeniør ved NTH (nå NTNU) i Trondheim. Målet var en jobb «i olja». Karaktersnittet var imidlertid to hundredeler for dårlig. Dermed ble han lærer på Tryggheim.

– Jeg underviste i yrkesfag der noen år, men hadde lyst til å undervise mer på studiespesialisering. Da ønsket jeg å ha mer utdannelse, sier Raymond som så tok permisjon for å studere matematikkdidaktikk ved Universitetet i Agder. Han ble etter hvert ansatt ved NLA i Bergen. Der underviste han noen år før han tok sin doktorgrad fra 1998 til 2002.

– NLA var veldig rause med meg og ga meg muligheten til å være stipendiat ved institusjonen. Jeg har hatt en større eller mindre stilling ved NLA i 22 år helt til i sommer, sier Raymond.

– Hvorfor ga du deg?

– Hovedårsaken var at jeg ble tilbudt en veldig spennende stilling på matematikk-senteret ved NTNU i Trondheim. Det går ikke an å ha to professor II-stillinger, sier Raymond som når vi møtes akkurat er tilbake i Norge etter en uke i Seattle i USA i regi av stillingen ved NTNU. De siste ti årene har han deltatt på faglige konferanser over hele verden. – Dette har ført til et tett samarbeid med forskere fra ulike kulturer og nasjoner. Denne kompetansen er viktig også inn mot styrevervet i NLM, sier Raymond.

Forsker i kjelleren

– Raymond har en enorm arbeidskapasitet og er veldig strukturert, sier Eli. Hun forteller at han stort sett hver kveld gikk ned på kontoret da han jobbet med doktorgraden. – Iblant syntes jeg det var rart at han ikke gikk lei.

– Jeg har hatt en veldig interesse for det jeg holder på med, sier Raymond. Og interessen er fortsatt der. Han bruker stadig noen timer om kvelden i kjelleren for å forske på faget sitt.

Da barna var små, var det stort sett alltid slik på hverdagene at Raymond var med på å legge barna frem til åtte på kvelden. Deretter gikk han på kontoret frem til klokken elleve.

– Så kom jeg opp til klokken elleve. Da så vi kveldsnytt sammen. Deretter hadde vi kanskje en time sammen i fred og ro før vi la oss.

– Dere har ikke vært veldig opptatt av søvn?

– Nei, vi klarer oss fint med fem-seks timer.

Piffer opp andaktene

Eli og Raymond fikk syv barn i en periode på femten år. På grunn av den tette relasjonen til NLA har Raymond i perioder pendlet en del til Bergen. I tillegg har familien, som hele tiden har holdt til på Nærbø, vært aktive på bedehuset. Raymond har vært formann i misjonslaget, og han satt i kretsstyret i Stavanger krets før han ble formann i regionstyret for Region sørvest.

– Vi innså tidlig at en av oss måtte trappe ned engasjementet i det frivillige NLM arbeidet, forteller Eli. I de senere år har hun imidlertid hatt ulike oppgaver i Nærbø Misjonsforsamling. Hun har ellers hatt en undervisningsstilling ved Tryggheim vidaregåande skule. Nå underviser hun i kristendom og dessuten i psykologi som hun har tatt en videreutdannelse i.

– Jeg hadde aldri sagt ja til det jeg har gjort hvis vi ikke var sammen om det, sier Raymond. Han forteller at når han skal si noe offentlig, om det er en andakt eller en hilsen, går han ofte gjennom oppdraget med Eli. – Da kommer hun gjerne med gode innspill og piffer det litt opp. Hun er litt friskere i stilen enn meg.

Eli understreker også hvor mye foreldrene hennes har stilt opp. Fortsatt kommer de innimellom til Nærbø for å passe barn og vaske hus. – Vi har hatt et stort nettverk som virkelig har stilt opp for oss. Vi hadde ikke klart oss uten det, sier Eli.

GF som «happening»

To av barna bor i Oslo akkurat nå. De to eldste er gift. Også barna har en sterk tilhørighet til NLM. De har gått på NLMs skoler – som Tryggheim, Lundeneset, Drottningborg og Fjellhaug. I tillegg har de reist på Sommertreff og UL. Deltakelse på generalforsamlingen har vært en familiehappening. I sommer var seks av de syv barna på plass. Sistemann måtte prioritere sommerjobb.

– Det hender jeg hører foreldre som sier: Det er det samme hvor barna går, bare de går en plass. Og jeg forstår poenget. Likevel vil vi gjerne si til barna våre at det er veldig kjekt om dere vil være med i NLM. For vi trenger dere, sier Eli.

– Jeg tror nok noen har et litt snevert bilde av hva det vil si å tilhøre NLM i region sørvest, sier Raymond. Han har vært opptatt av ikke å være del av en fløy i organisasjonen. – Jeg har møtt NLMs arbeid mange steder i landet. Vi har også venner som er misjonærer. Det har gjort at jeg har lært meg å sette pris på mangfoldet i organisasjonen. Vi må holde den flotte visjonen vår, Verden for Kristus, levende.