– Alt handler om relasjoner

Bestemoren ble reddet fra røvere på misjonsmarken i Kina. Nå er «Mariann» klar for tjeneste for NLM i Sentral Asia. – Jeg har tro på at bønn alltid forandrer, sier hun.

En høy, lyshåret dame stråler mot meg idet jeg kommer inn hovedinngangen til Fjellhaug Internasjonale Høyskole. Det er august, og «Mariann» er på utreisekurset til NLM for å forberede seg på tilværelsen som utsending til et land i Sentral-Asia. Både landet hun reiser til, og identiteten hennes må holdes skjult fordi myndighetene i landet ikke godtar tradisjonell misjonsvirksomhet.

– Jeg har lært at alt handler om relasjoner. Og det tar tid. Jeg må stole på at Gud vil legge dem til rette, sier hun.

Mariann kommer til landet som daglig leder i et konsulentfirma, og vil bruke fritiden sin til å investere i nye bekjentskap og oppmuntre de lokale kristne. Det har hun erfaring fra gjennom en menighetsplanting hun ledet i London.

– Da naboen vår flyttet, begynte vi i kollektivet å be om at Gud skulle sende noen som søkte han til den tomme leiligheten. Det flyttet inn to stykker, som begge begynte på Alpha-kurs, og den ene av dem ble med på gudstjenester hver uke, begynte å lese i Bibelen og å be. Han har ikke tatt imot Jesus enda, men er på vei dit, forteller hun. – Det har lært meg at jeg kan hvile i at Gud sender folk i min vei. Så kan jeg respondere på det han gjør.   

Kraften i bønn

Mariann har flere liknende historier å fortelle, om å få vitne om Jesus til naboer og om kraften det er i bønn.

Hun minnes en nabo som drakk en del, og snudde døgnet når han drakk. Da spilte han svensk dansebandmusikk klokken 2-3 på natten. – Jeg ble sint og banket på døren hans, men han hørte ikke. En gang ga jeg ham en kristen CD, og han begynte å spille den på natten. Jeg kunne ikke banke på døren da, smiler hun.

Mannen var arbeidsledig og hadde et tøft liv. En fredag ettermiddag, da hun kom sliten og sulten hjem fra jobb, banket han på døren hennes, og begynte å fortelle livshistorien sin. Det var mye håpløshet og depressive tanker.

– Jeg var trøtt og sliten, men spurte om jeg kunne be for ham. Det var det eneste jeg kunne gjøre. Men det var vanskelig å finne ordene, jeg følte at de bare falt ned, og han avbrøt meg før jeg fikk sagt «amen». Det kjentes ikke ut som om det var kraft i bønnen i det hele tatt, sier hun.

Jeg var trøtt og sliten, men spurte om jeg kunne be for ham. Det var det eneste jeg kunne gjøre. "Mariann"

I løpet av den høsten sluttet naboen å spille musikk på nettene. Til jul inviterte Mariann de fire naboene sine på Lucia-fika, og ønsket å fortelle dem om betydningen av julen. Hun satte på Carolas jule-CD og serverte kaffe og kaker til de tre naboene som kom.

– Jeg lurte på hvordan jeg skulle komme inn på evangeliet, da nabomannen plutselig forteller at da jeg ba for han for noen måneder siden hendte noe på innsiden. Etter det sluttet han å drikke og han fikk seg en jobb. Jeg var den som ble mest overrasket av alle. En nabo sa at «ja, jeg veldig respekt for det religiøse», forteller hun.

– Jeg innså at selv om jeg opplevde at bønnen var kraftløs, så erfarte naboen kraften i den. Gud svarer alltid de som er desperate. Og selv om jeg ikke alltid ser bønnesvar, så har jeg tro på at bønn alltid forandrer. Det tar jeg med meg videre.

Reddet fra røvere

Livet som misjonær har alltid hatt en tiltrekningskraft på Mariann. Både besteforeldre og oldeforeldre på morssiden var misjonærer i Kina.

En gang fikk besteforeldrene hennes besøk av Marie Monsen på misjonsstasjonen. Under møtekampanjen med henne var det mange «riskristne» som møtte Jesus og fikk livet totalt forandret. De gikk fra å si de var kristne for å få mat til å bli disipler av Jesus.

Mariann elsket å treffe på besteforeldrene da hun var liten og høre de sterke historiene om hvordan Gud grep inn i de farligste situasjoner. En gang reddet Gud dem fra røvere.

– Oldemoren min skulle reise fra en del av Kina til en annen sammen med barna og en mannlig bekjent. Midt mellom byene ser de at det kommer røvere mot dem. De er så mange at misjonærene ikke har noen kjangs. Alle er utrustet med våpen. Misjonærene ber mens røverne kommer nærmere og nærmere. Da får min oldemor øye på høvdingen. Hun ser han rett inn i ansiktet, og sier: «Så fantastisk at dere er her! Vi har nemlig hørt at det er røvere i dette området. Så fantastisk at dere kommer for å beskytte oss.» Det verste som kan skje med en kineser er å tape ansikt, så høvdingen sier ja. De fulgte dem som beskyttere helt til neste by, og da de kom fram forsvant de, forteller Mariann med beundring.

– Når man vokser opp med sånne historier, gjør det noe med en. Det ga meg frimodighet og lyst til å oppleve det selv som liten. Jeg vet at Gud er med uansett hva som skjer, også på nye steder. 

Sa opp jobben i tro

Mariann er den av søsknene sine som alltid har hatt lyst til å pløye ny mark i misjon. Hun er nysgjerrig og elsker å møte nye kulturer. De siste fire årene har hun plantet menighet i London, og opplevde etter hvert at hun hadde fullført oppdraget sitt der.

En annen tok over lederskapet, og hun prøvde å søke etter nye steder, men ingenting åpnet seg opp. Til slutt sa hun opp jobben uten å vite hva hun gikk til.

– Jeg har lest i salme 23 i en lengre periode, der det står at Gud leder på rette veier for sitt navns skyld, også når man ikke ser veien selv klart. Den handler om hvem Gud er, at ansvaret er på ham og ikke min evne eller vilje. Det skapte en ny hvile i meg, sier hun.

Hun kom i prat med en kollega som foreslo å kontakte NLM utland for å høre om arbeidet i Sentral-Asia. Etter den første samtalen med NLM utland, kjente hun både lengselen og lysten til å reise til Sentral-Asia vokse fram.

– Det var ikke en direkte kallsopplevelse, men jeg tror at Gud leder på ulike vis, og at han har åpnet en dør for meg. Det er en gave å kunne gå inn i det, sier Mariann.

Hun er særlig begeistret for å kunne kombinere misjon og business, og trekker fram Hans Nielsen Hauge som eksempel på hvordan det kan forandre et land og være til velsignelse.  

Jeg tror at Gud leder på ulike vis, og at han har åpnet en dør for meg "Mariann"

Reiser ut som singel

– Hvordan opplever du det å skulle reise ut som singel?

– Jeg tror det blir veldig viktig for meg å få venner der. Å finne på ting som er gøy. Jeg har tenkt til å bli med i en «hiking club» og å gå på treningssenter. Det er viktig at jeg finner fellesskap der jeg både kan gi og få, og prioritere givende relasjoner. Å skape et liv i balanse der jeg faktisk trives. Jeg skal være der i minst fire år. Og jeg tror jeg må lære meg å håndtere min egen ensomhet, svarer hun.

– På en måte er det enklere å reise ut alene, for i en familie må alle trives. Samtidig har de et eget fellesskap innad i familien. Alene er man mer avhengig av relasjoner utenfra, og man er mer åpen og oppsøkende. Ulempen er at det er du alene som må skape relasjoner, mens en familie er flere om det.

Mariann er også spent på hvordan det blir å være utsending i et muslimsk land der det ikke er lov å drive misjon. Siden hun er vestlig vil de forvente at hun er kristen. Og hun får lov til å ha en bibel selv, men ikke å gi den videre. Det er større konsekvenser for en muslimsk nabo hvis han eller hun tar imot Jesus.

– Det er vanskelig å utsette andre for risiko. Og jeg vil ikke gjøre noe som gjør det vanskelig for NLM å fortsette arbeidet. Det ligger mye ansvar i den rollen jeg får.

Samtidig stoler hun på at Gud har kontroll, og at han vil bruke henne til hans ære også der det er vanskelige forhold.

– Det eneste jeg vet med sikkerhet er at ingenting blir som jeg har sett for meg, ler hun. – Men jeg gleder meg til å se hva Gud vil gjøre i Sentral-Asia.