Dro på landet etter nye utfordringer

PORTRETT: Egil Grandhagen har uhelbredelig kreft, men han og Solveig søker stadig nye muligheter til å være til velsignelse ut fra gården «Bringen».

I det vi kjører inn i Søndre Land sentrum i Oppland, sprekker tåken opp. De snøkledde trærne opp i liene gnistrer i sollyset. Langt der oppe, på gården «Bringen», har Solveig og Egil Grandhagen bodd de siste syv årene.

– Det hele begynte med at Egil sa at vi trengte nye utfordringer på våre gamle dager. Men vi var sammen om dette, sier Solveig om å flytte fra barndomshjemmet på Kolbotn.

Aktivt pensjonistliv

Kanskje tenker noen at ekteparet trappet ned etter at Egil hadde arbeidet 25 år ved NLMs hovedkontor og 11 år som lærer ved Fjellhaug, og en lang lærerkarriere for Solveig.

– På ingen måte. Hvis noen tror vi sitter og tvinner tommeltotter her oppe, så får de komme og se hva vi gjør. Hvis vi har tid til å ta dem imot, sier Egil og ler.

De to bruker kårstua på gården til å ta imot folk som trenger en pause fra hverdagen, og de som ønsker veiledning av Egil.

– Forrige uke var det en familie på sju som bodde ute i gapahuken vår – noen skikkelige tøffinger, forteller Solveig.

Dessuten engasjerer de seg i lokalmiljøet med egne arrangementer og i misjonsforeningen. Når Utsyn møter dem har de vært med å arrangere et julesalg (julemesse) som ga over hundre tusen til NLM.

– Jeg er stolt over at en liten misjonsforening, vi er som regel rundt 12 på samlingene, greier å holde i et så stort arrangement. Det er meningsfullt å bo i et område der det kristne arbeidet ikke står så sterkt, og være et lys her, sier Egil og legger til som en liten utfordring:
– Det går an å flytte selv om en ikke er ungdom lenger.

Tvunget til Oslo

Ungdom var derimot ekteparet da de traff hverandre i Solveigs hjem på Kolbotn.

– Egil hadde flyttet med familien til Kolbotn, og min far ba han om å lede Yngres. Dessuten møttes vi i en misjonsforening. Vi var 18 og 20 år og ble kjærester, forteller Solveig.

Noen år senere giftet de seg, og etter at Egil var ferdig med studiene ved Menighetsfakultetet, ble de kalt av NLM til Soltun soldatheim på Setermoen. Egil var bestyrer og Solveig var lærer nedi bygda.

– Det var i en tid med Jesus-vekkelser, og stor åpenhet blant de unge. Møtene var stappfulle, sier Egil.

– Jeg var med da vi reiste rundt og hadde møtehelger med soldatene. Det var den første tjenesten vi gjorde sammen, og det betydde mye, forteller Solveig.

Da NLM etter tre år kalte dem til tjeneste på hovedkontoret, ville de ikke reise.

– Vi fikk en skriftlig beskjed om å komme til Oslo og svarte nei. Da ble vi begge to kalt inn på teppet og fikk klar beskjed om at her tar man ikke et nei for et nei, sier Egil.

«Alltid» på reise

I 1982 overtok Egil som generalsekretær for organisasjonen. I 19 år forble han i stillingen som i ordets rette forstand var en livsstil for begge to.

– Vi var opptatt av at Egil skulle få reise mye. Han var borte hver helg bortsett fra i den to-tre uker lange sommerferien. Jeg var også mye med på reisene, sier Solveig.

Til tross for at de i «normale» uker passet på å ha mandagen som fridag sammen, ble det likevel mye alenetid på Solveig.

– Iblant var jeg borte i tre måneder om gangen. Flyreiser var dyrt og NLM skulle spare penger ved å ikke reise mye fram og tilbake. Da kunne det bli Etiopia, Kenya og Tanzania på en tur. Det var heller ikke mulighet til å holde samme kontakten hjem som i dag, sier Egil og legger til:
– I ettertid innser jeg at det nok i perioder ble litt mye på mine premisser, og ikke Solveigs.

– Vi var opptatt av at Egil skulle få reise mye og samtidig signalisere til kolleger med familier at dette ikke var malen for dem. Vi var sammen om dette samtidig som at jeg var opptatt av å ikke kun være kona til generalsekretæren, understreker Solveig.

De ser også at livsstilen var mulig som en følge av at de to har forblitt ufrivillig barnløse.

– Det var selvfølgelig en sorg, men vi så samtidig muligheten det gav til å leve det livet som vi har gjort, kommenterer Egil.

– Man innretter livet etter slik det blir, sier Solveig.

Uhelbredelig kreft

Ekteparet omtaler livets gleder og sorger lavmælt og nøkternt, slik mennesker med lang erfaring og som har arbeidet mye med egne følelser og tanker gjerne gjør. Så også historien om sykdom, lidelse og død de har vært gjennom det siste året.

– Det hele startet med at du opererte hoftene to ganger, sier han.

– Det har ikke dreid seg om sykdom, men funksjonsnedsettelse over kort tid. Det blir ordnet med en operasjon, protesterer hun mildt.

– Men det var lange smertefulle prosesser i forkant. Du kunne jo ikke gå tur på et halvt år, sier han.

– Men det går over – det er noe annet enn det du har balet med i det siste, fastslår hun.

De lå begge innlagt på sykehuset samme dag i slutten av april. Solveig for ryggoperasjon mens Egil tok sin første cellegiftkur.

– Jeg fikk i fjor vår påvist prostatakreft med spredning til skjelettet. Det er spredningen som er utfordringen og jeg fikk beskjed om at det ikke finnes helbredende behandling, men at de kan bremse prosessen, sier Egil.

Han vet ikke hvor lenge han har igjen å leve.

– Det kommer an på hvor godt behandlingen virker, og det er veldig individuelt. Det eneste jeg har fått vite er at jeg ikke kan bli frisk, sier Egil.

– Hvis ikke Gud gjør et under da, skyter Solveig inn.

– Ja, det er sant, sier Egil og nikker.

"Vi lever en dag om gangen og finner trygghet i gode leger og Guds hender." Solveig Grandhagen

Tro i møte med død

Til tross for den tøffe prognosen, har de ikke endret livsstilen.

– Vi lever en dag om gangen og finner trygghet i gode leger og Guds hender. Da Egil fikk kreftbeskjeden, sa han at han ikke hadde tid til å dø fordi han hadde et hønsehus å bygge, sier Solveig.

– Vi prøver å gjøre det vi har gjort før og lever det vanlige livet, sier Egil.

Året etter at han selv hadde fått sin diagnose, døde broren Kjell av kreft i vår.

– Det var absolutt en anledning til å reflektere over livets ende. De siste samtalene med min bror forsterket dette, sier Egil.

– Hva har dette perspektivet betydd for troen?

– Jeg tenker ikke veldig mye på døden. Men når jeg leser bibeltekster om et evig liv hos Gud, så føles det kanskje nærmere enn før. Men jeg kan ikke si at jeg har noen veldig himmellengsel – jeg er forferdelig glad i livet og jeg synes Solveig er et trivelig individ å være i hop med, svarer han.

– Du er jo morsom du! Men vi har det godt sammen, sier Solveig og ler.

Bønnesvar

De forteller at forbønn har vært viktig i denne perioden, men også gjennom hele sin lange tjeneste.

– Da Egil sluttet som generalsekretær var jeg mest redd for at folk skulle slutte å be for oss. Men jeg tror fremdeles mange ber, og jeg ser det som et bønnesvar at jeg klarer å leve en dag om gangen. Det er ikke naturlig for meg og nærmest et Guds under, sier Solveig.

Stuen i det trivelige huset er pyntet i lilla, julekrybben står framme ved siden av ferdigskrevne julebrev. Men Jesus-barnet glimrer med sitt fravær.

– Han kommer ikke på plass før 24. Hvis noen spør så sier jeg at det er fordi vi feirer at han ble født på julaften, forklarer Solveig.

– Det er jo et fantastisk budskap at Gud trer inn i verden ved å bli et hjelpeløst guttebarn, sier Egil.

– Ja, det var litt av en fremgangsmåte, legger Solveig til.