leder

Kristne og "de ureturnerbare"

LEDER: De som er opptatt av misjon bør også brenne for å nå andre folkegrupper med evangeliet her i Norge. Men hvordan skal vi som kristne forholde oss til konvertitter som får avslag på oppholdstillatelse?

Norge har i løpet av noen tiår blitt et flerkulturelt land. Flere hundretusen mennesker i landet vårt har nå røtter i land utenfor Europa.

I den offentlige debatten handler mye om de som er muslimer. Det gjør at det er lett å glemme at mange nye landsmenn er kristne – eller har blitt kristne i Norge.

De som er opptatt av misjon bør også brenne for å nå andre folkegrupper med evangeliet her i Norge. Og heldigvis foregår det et utadrettet flerkulturelt arbeid flere steder i regi av NLM. Men vi kunne helt sikkert gjort mer.

I dette nummeret av Utsyn (nr 3/20) skriver vi om ansvaret vårt overfor konvertitter, de som er blitt kristne i Norge. En særlig utfordring er at en del av disse ikke har lovlig opphold i Norge. Hva skal vi da gjøre?

 

Vise barmhjertighet

De siste månedene har det stått mye i norske medier om Arne Viste og Gunnar Stålsett. Begge disse har brutt norsk lov ved å gi arbeid til mennesker uten gyldig opphold i Norge.

Jeg har stor respekt for valgene som Viste og Stålsett har foretatt. Alt tilsier at de har vært motivert av idealet om å vise barmhjertighet mot svært sårbare mennesker. Det bør vi verdsette.

De som Viste og Stålsett har gitt arbeid omtales ofte som «ureturnerbare» flyktninger. Det skal være omkring 3000 slike personer i landet vårt. Deres situasjon kan variere. Men alle har til felles at de har fått avslag på sin asylsøknad og derfor er forpliktet til å returnere til sitt hjemland.

I utgangspunktet kan norske myndigheter bruke tvang for å returnere personer i en slik situasjon. Men av ulike grunner kan dette være vanskelig. Og derfor brukes begrepet «ureturnerbar».

Er det rimelig å nekte disse, som ofte er arbeidsføre, muligheten til å jobbe? Noen vil vektlegge at hovedproblemet er at de det gjelder nekter å forlate Norge, og at vi ikke bør endre loven slik at det blir mer fristende å sabotere pålegg fra norske myndigheter. Andre mener at en slik holdning er hjerterå og innebærer å stikke hodet i sanden. Uansett er dette et politisk spørsmål som det er vanskelig å gi et entydig svar på ut fra kristen etikk.

"Vi kan ikke være passive hvis vi opplever at mennesker utsettes for grov urett."

Naturlig å engasjere seg

Det finnes mange sterke historier om urimelige avslag på asylsøknader. For eksempel kan det virke ubegripelig at mennesker som i flere år har levd som aktive kristne opplever at myndighetene ikke tror at omvendelsen er reell.

Derfor er det helt naturlig at kristne engasjerer seg i deres sak – også om konsekvensen blir sivil ulydighet. Vi kan ikke være passive hvis vi opplever at mennesker utsettes for grov urett.

Men det er viktig å skille mellom det å engasjere seg i konkrete menneskers situasjon og det å generelt oppfordre til lovbrudd. Det siste bør kristne unngå – også om man skulle mene at norsk asyl- og innvandringspolitikk bør endres.