Husmoren og piloten

Flytur som reddet liv – men kostet jobben, stadig flytting og dramatisk evakuering. Familien Lindtjørn venter i Sirevåg på et liv med flere hverdager.

En traktor pløyer jordene utenfor stuevinduet til Elsa Lindtjørn på Ogna. Men Elsa er i Etiopia, og det er nevøen hennes som åpner døren.

– Beklager, Anava fikk en bursdagsinvitasjon og Nadia henter henne nå, forklarer Eivind Lindtjørn det faktum at han er alene hjemme.

Transitt i Norge

Livet i Norge har raskt innhentet familien på fem etter at de forlot Uganda i sommer. Det til tross for at de egentlig skulle vært i Minnesota.

– Jeg venter på arbeidstillatelse, forklarer Eivind.

En time senere ankommer Nadia Lindtjørn med Netanel David og to snakkesalige storesøstre. Det koselige huset fylles av liv og trivsel. Ett år i midlertidig bolig var likevel uønsket.

– Vi har bodd i ni forskjellige boliger i fem land. Poenget med å dra fra Uganda var å slå seg til ro, sier Eivind.

– Vi har det fint her, men generelt er jeg lei av overgangsperioder. Samtidig må vi stole på tanken om at vi lever livet for Gud og at Gud er i vårt liv. Det vil være hyklersk hvis vi kun gjør det i gode tider, sier Nadia.

Det er lett å sitte igjen med følelsen av at venteåret på Ogna er vel så tøft som livet i til dels svært urolige områder i Afrika. Der arbeidet Eivind som pilot for MAF (Mission Aviation Fellowship), utsendt av NLM.

– Jeg elsket både land, folk og jobben min. Jo mer jeg jobbet, jo bedre trivdes jeg, sier Eivind.

Droppet gymnaset

Han har drømt om å bli MAF-pilot siden han som 16-årig misjonærbarn kom til Norge.

– Det var tøft å komme til Norge som tenåring, og da bestemte jeg meg for å bli MAF-pilot. Jeg ville nok bort fra Norge og tilbake til barndommens Afrika, sier Eivind.

Han var usedvanlig målrettet mot drømmen som også ble et kall.

– Jeg droppet ut av gymnaset og begynte å jobbe med et klart mål om å ta flysertifikatet, sier han.

De neste ti årene gikk all ekstra tid og penger med for å komme seg på vingene for MAF.

– Etter hvert som jeg ble eldre, ble det viktigste å tjene Gud som pilot. Jeg ville først og fremst være misjonær, forklarer han.

I 2006 kunne han endelig reise til Tanzania.

– Vi fløy helsepersonell fra sykehusene til omliggende landsbyer og evangelister til distriktene. Det var de beste årene i mitt liv, og jeg traff Nadia der, sier Eivind.

Familiespøk ble ekteskap

Men flere år før de møttes, traff Eivind sin kommende svigerfar og svoger på en togstasjon i Tanzania.

– De backpacket gjennom Afrika, og fikk ikke plass på toget. Jeg var tilfeldigvis der og hjalp dem over på et fly, forteller Eivind.

Han tenkte ikke spesielt over møtet før han fikk en henvendelse fra Nadia to år senere.

– Min far sa at han hadde funnet mannen min. Det ble en familiespøk. Jeg kontaktet Eivind i 2009 av nysgjerrighet, forklarer Nadia.

Det ble starten på en kontakt som ble mer og mer intens. Etter hvert hadde de over 6000 kroner hver i telefonregning, og Nadia tok sjansen på å besøke Eivind i Tanzania.

– Jeg arbeidet som flyvertinne og kunne fly gratis og ta ubetalt ferie, kommenterer Nadia og legger til:

– Det tok to uker før jeg bestemte meg for at jeg ville gifte meg med Eivind. Jeg sa opp jobben og ble volontør i Tanzania, sier hun og ser kjærlig bort på sin mann.

De giftet seg ett år senere i Jerusalem – Nadia er vokst opp i Israel.

«Det tok to uker før jeg bestemte meg for at jeg ville gifte meg med Eivind.» Nadia Lindtjørn

Satt på bakken

I 2012 måtte Eivind velge mellom karrieren og et forsøk på å redde liv.

– En kveld ringte sykehusdirektøren på Haydom. Han spurte om jeg kunne fly en gutt som hadde fått et fremmedlegeme i halsen. De hadde ikke redskap til å få den opp, men det fantes på et sykehus i Moshi. Jeg var ikke sjekket ut til å fly på natten, og svarte nei, forteller Eivind.

Han gikk rundt på gulvet på gjestehuset, og fikk ikke fred.

– Jeg ringte tilbake og spurte direktøren om hva som ville skje hvis gutten ikke kom til Moshi. Direktøren fastslo at gutten kom til å dø, sier Eivind.

Han fløy gutten, moren og en sykepleier, og fikk dagen etter melding om at gutten ville overleve. Da hadde Eivind allerede fått beskjed om at han fikk forbud mot å fly.

– Det var intern uenighet i MAF om sanksjonen. Flyet og flyplassen var utrustet for nattflyging og jeg hadde nødvendig opplæring, men altså ikke godkjenningen. Da det hadde tatt over en måned uten at jeg hadde fått tillatelse til å fly igjen, ble jeg og Nadia enig i at jeg måtte si opp.

De dro til Norge, men ville reise ut igjen.

– Det var sårt å avslutte tjenesten, men vi opprettholdt kontakten med MAF. Etter to år var konflikten løst og vi var klare for å reise ut igjen, sier Eivind.

«Direktøren fastslo at gutten kom til å dø.» Eivind Lindtjørn

Midt i krigen

Den første tiden ble et tøft møte med Sør-Sudan.

– Hverdagslivet og fellesskapet var veldig godt, men veldig raskt ble kriminalitet et problem, sier Nadia.

– To måneder etter at vi kom, ble tre personer drept utenfor døren vår, forteller Eivind.

Og det skulle bare bli en forsmak på det som kom.

– Før frigjøringsdagen var det flere drap og økt militær aktivitet. Da reiste Nadia og barna til Nairobi, sier Eivind.

Den fredagen brøt det ut fulle kamper med flere hundre drepte. Resten av familiene dro dagen etter, men Eivind måtte bli igjen som pilot for de ansatte som ble igjen.

– Det var første gang jeg var opprørt over Eivinds arbeidsoppgaver. Den helgen var både lang og kort på samme tid. Jeg følte at Gud hadde sin hånd over meg, og jeg sov godt, men ellers var det veldig intenst. Mandag kveld ble jeg virkelig bekymret. Soldatene begynte å plyndre internasjonale eiendommer, og jeg ble kvalm av å tenke på at Eivind plutselig var et mål, forteller Nadia.

Tirsdagen fikk hun endelig beskjed om at Eivind var på vingene etter at flyplassen hadde vært stengt noen dager.

– Sammen med noen venner gråt jeg av lettelse, sier Nadia.

Gråt da Eivind reiste

Det var hennes mest dramatiske dager som «pilotfrue», men hun innrømmer at det ikke alltid har vært like lett å sitte hjemme mens Eivind har vært på oppdrag.

– Det var tøft å komme tilbake til Tanzania med en fem måneder gammel baby, mens jeg var borte 15 netter hver måned, sier Eivind.

– Allerede da jeg var gravid og full av hormoner stod jeg og gråt da Eivind forsvant i horisonten. En natt sov jeg i bilen fordi jeg syntes jeg hørte innbruddstyver, sier Nadia, men legger til at det var et kall hun gikk inn i med åpne øyne.

– Jeg bestemte meg for å være en del av Eivinds kall. På mange måter har det vært de enkleste ti årene av mitt liv, ikke fordi hver dag har vært enkel, men fordi livet i Afrika ikke har vært et offer. Det var vanskelige tider, men jeg har ved Guds nåde kunnet sette en fot foran den andre og gå gjennom det. Jeg var aldri redd da han fløy fordi sikkerheten var god, forteller hun.

Husmoren

Nadia har styrt hjemmet som husmor og mamma.

– Med en liten baby er jeg ganske normal. Forskjellen er at jeg ikke har noen karriere utenfor hjemmet. Nordmenn er de eneste som har spurt om hva jeg «egentlig» gjør, og når jeg har sagt at jeg er hjemmeværende uten utdannelse, så dør samtalen ut, sier Nadia og legger til:

– Jeg synes det er trist at man også i kristne fellesskap ikke lenger setter pris på husmorsrollen. Jeg synes det er fint at kvinner vil ha utdannelse og karriere, men jeg skulle ønske at det var større respekt for oss som velger å være hjemme med barna.

Hennes rolle som husmor gjør at hun tror det er enklere for henne enn Eivind å være i transitt i Norge.

– Jeg kan ta med meg det jeg elsker å gjøre, mens det Eivind elsker å gjøre måtte bli igjen.

Selv om de nå vil slå røtter i USA, er det nok likevel ikke siste gang Eivind ber om tillatelse for «take off» i Afrika.

– Vi ser fremdeles på oss selv som NLM-misjonærer på et lengre hjemmeopphold.