Teltliv

Disse tider har gjort mange av oss til campingturister. Nå ligger vi i soveposene våre og hører dempede lyder fra andre telt. Det høres en jevn dur fra en elv. Noen slamrer med en dør på toalettanlegget. Et barn som protesterer mot noe.  

Historier. Det var slik mine somre var i oppveksten. Familien på bibelcamp. Jeg inne i teltet med lommelykt og et Donald-blad – og utenfor duken – de voksnes utydelige stemmer som steg som luftbobler opp mot overflaten.  

Vi har vel alle et par gode telttur-historier. En gang der turen ble omskapt fra en katastrofe til «den gode historien». Min far hadde en slik historie som ble tatt opp i hans historie-kanon, og dermed kunne gjenfortelles uendelig mange ganger. Det som skjedde, var at noen kyr spiste opp teltet mens han og en kamerat var ute og rekognoserte terreng og landskap. Han mener også at kyrne drøvtygde i seg både teltstenger, plugger og diverse annet campingutstyr – historien ble bedre fra år til år. Jeg har selv noen sjelsettende opplevelser i et telt, som i løpet av natten forvandlet seg til et slags innendørs iskaldt badebasseng. Åtte timers crawl i en surklende sovepose.  

Nomadeliv. Men den dominerende følelsen av teltlivet er på ingen måte traumatisk. Den tynne duken som er spent opp over oss skaper en merkelig ro og trygghet. Vi er liksom ett med elementene og naturen, men samtidig pakket inn. En duk er spent opp mellom oss og kreftene på utsiden. Verden utenfor er satt på mute, og snart høres det en jevn pust fra de andre soveposene.  

Før jeg sovner ligger jeg og tenker litt på Abraham. Det må være lov. Hele livet hans var vel en eneste lang telttur. Stadig nye campingplasser. Og israelsfolket – de var jo på bibelcamp i ørkenen i førti år. Til og med Gud bodde en periode i et telt. Mer forseggjort enn vårt vel og merke. Slik kan man ligge og la tankene vandre. Kan man si at vi også er på en slags indre telttur? Vi spenner opp en duk over våre hoder. Denne duken er millimetertynn, og skal skille oss fra alle verdens reelle og innbilte problemer og bekymringer. Utenfor blåser det opp. Det blir et væromslag. Et lyn flerrer opp en klar blå himmel, og inni teltet ligger vi og ser på hverandre: Vil barduner og plugger holde? Holder vårt eget byggverk?  

Men over alt dette trivielle. Over alt av strå og kvister som vi samler sammen i dag – og som blir kastet i ovnen i morgen. Over alle store og små gleder og gjøremål. Over alt dette er det strukket ut teltduk som ser ut som selveste himmelen.