Misjon i veggene

I 1991 vinker 13 misjonsskolestudenter farvel til Fjellhaug etter fire år. 12 av dem kommer de neste årene til å reise ut som misjonær for Misjonssambandet. 

– I søknaden ble det spurt om hvorfor vi ville gå på Fjellhaug. De fleste svarte nok at de var åpne for å reise ut, mens noen hadde som mål å arbeide i Norge, sier Ivar Vegge som var blant avgangsstudentene i -91 og i dag er programansvarlig for masterstudiene ved skolen. 

Plasseringen 

Etter det første året ble det lagt opp til at studentene kunne søke om å bli antatt som misjonærkandidater. I tredje året troppet generalsekretær Egil Grandhagen opp i skolens foajé og informerte om hovedstyrets plasseringer av studentene, i et misjonsland eller i Norge – i henhold til eller på tross av deres ønsker. 

– Beskjeden kunne bli mottatt med jubel eller smerter. Det var ikke alltid Misjonssambandets hovedstyre tok kandidatens ønske til følge, og plasseringen kunne medføre sjelesorg, sier Egil Sjaastad som den gang var rektor på skolen. 

Han forteller om et relativt homogent miljø hvor det store flertallet studenter hadde tilknytning til Misjonssambandet. Rektor ved misjonsskolen møtte i hovedstyrets møter, og det lå i generalsekretærens instruks å følge opp skolen tett. 

– Vi var Misjonssambandets skole for utdanning av misjonærer. Da vi dro på misjonsskoleturne på slutten av året var et mål at misjonsfolket rundt i landet skulle få møte de kommende misjonærene, sier Sjaastad. 

Godkjent forlovelse 

Det førte også til at skolen fulgte med på studentenes privatliv. Ivar Vegge og hans kommende ektefelle, Mai-Brit, ble tidlig i studiene et par. Hun måtte antas som misjonærkandidat på lik linje som han, og de måtte derfor søke om tillatelse til forlovelse og giftemål. 

– Vi forlovet oss før godkjennelsen kom, og fikk beskjed om vi ikke hadde fulgt reglene helt, sier Vegge og humrer. 

For han var årene på Fjellhaug særdeles travle. Ettersom misjonsskolen ikke hadde godkjente høgskolestudier i Norge, tok Vegge teologistudier på Menighetsfakultetet parallelt. Det førte til opptil ni timer daglige forelesninger og dobbelt sett med eksamener. 

– Jeg er vokst opp som misjonærbarn, og hadde sett mange misjonærer med utdanning som ikke hadde så stor verdi utenfor Misjonssambandet. Jeg ville undervise i teologi både i Norge og utlandet, forklarer han. 

Det akademiske løpet gjorde at plasseringen fra misjonsskoletiden, ikke var aktuell da Vegge var ferdig med sin doktorgrad, og klar for å reise ut i 2001. 

– Vi ble plassert i Indonesia hvor Misjonssambandet den gang hadde samarbeid med noen teologiske institusjoner. Ti år senere hadde man ikke et slikt arbeid, og vi måtte se etter andre muligheter, forklarer han.  

Akademisk løft 

For ekteparet Vegge ble det Etiopia. Historien deres illustrerer noen av utfordringene ved å plassere misjonærkandidatene så tidlig, og også begrensningene Fjellhaug hadde. 

– Tidligere hadde det vært en skepsis i Misjonssambandet mot det akademiske, men etter hvert begynte folk flest å forstå at kompetanse og faglighet ikke var negativt i seg selv. På 80-tallet ble det et naturlig mål for alle skoler å skaffe seg akkreditering, sier Sjaastad. 

Midt på 90-tallet kunne skolen tilby kristendom grunnfag, og siden 2006 har skolen hatt godkjennelse for å gi studenter mastergraden Teologi og misjon. Det har stilt krav til forskning, uavhengighet og formell kompetanse. Sjaastad har flere ganger spurt seg selv om den akademiske reisen har satt misjonsfokuset i skyggen. 

– Selv om det selvfølgelig farger undervisningen når det store flertallet av lærerne er tidligere misjonærer, har jeg ikke noe grunnlag for å si at undervisningen har blitt mindre misjonspreget. Jeg tror at misjonsfagene har blitt mer spisset de siste årene, sier Sjaastad. 

Samtidig har et større studietilbud og mulighet til formell kompetanse gjort at studentflokken i 2021 er større og mer sammensatt. 

– Studentmiljøet vil selvsagt ta farge av hvilke typer studenter som går på skolen. Men allerede den gang var det flere som mente at misjonsskolestudentene hadde godt av å bryne seg på andre typer studenter. Miljøet kunne være litt internt. I dag er det blant annet mange internasjonale studenter som kan gi verdifulle impulser, sier Sjaastad. 

I masterklassen 

Professor Sverre Bøe var blant de første Fjellhaug-ansatte som tok sikte på doktorgrad for å heve det akademiske nivået. En høstdag i 2021 har han sitt svare strev med å koordinere spørsmål fra videokonferanse og klasserommet fra masterstudenter på skolen. Syv studenter er med via Teams fra steder i Norge, Danmark og Sverige.  

– Jeg går på Fjellhaug for å bli pastor, forteller Tore Kessel Hynnekleiv.  
Medstudent David Fjeldskår forteller at det i deres klasse på 15 studenter, ikke er noen som har en klar plan om utreise. Selv vet han ikke hvor veien går videre. 

– Jeg drømmer om å stå i fulltidstjeneste for Gud, men om det er i Norge, Japan, Etiopia eller et annet sted spiller ikke noen stor rolle, sier Fjeldskår. 
Han sier at det er viktig at Fjellhaug løfter Bibelen høyt og at høgskolen har til hensikt å utruste til tjeneste for Gud. 

– Jeg ble inspirert av å besøke Tabor-seminaret i Etiopia. Måten de utdanner mennesker og sender dem tilbake rundt omkring i Etiopia trigger noe i meg. Det å arbeide med noe sånt kunne jeg selv ha tenkt meg, sier Fjeldskår. 

Både Hynnekleiv og Fjeldskår er overbevist om at en blir mer motivert for misjonstjeneste av å gå på Fjellhaug, og det handler ikke rent lite om lærerne. 

– Det å bli invitert hjem til, og inn i livet til lærerne gjør inntrykk, forteller Hynnekleiv og blir avløst av medstudenten: 

– Undervisningen dreies ofte i retning av misjon. Mange av lærerne har i kortere eller lengre perioder vært «ute», så det preger de praktiske eksemplene og historiene de bruker. Misjon sitter i veggene her, sier Fjeldskår.  

Fjernt fra vår tid 

Når studentene blir bedt om å reflektere over at de aller fleste Fjellhaug-studenter for 30 år siden ble plassert til oppgaver før fullført studie opplever de det først og fremst som en fjern tanke. 

– Men vi må huske at vi er barn av vår tid. Vi blir fôret med at vi skal sette våre egne behov først. Kanskje hadde det vært godt for oss med en slik plassering. Det er i alle fall ikke en udelt negativ praksis, mener Fjeldskår.  

Organisasjonenes fakultet 

I en annen del av bygget sitter rektor Frank-Ole Thoresen. Han forteller med glød om den nåværende situasjonen og planene for Fjellhaug framover. 

– Nå har vi 413 studenter; 100 i Danmark, 100 på nett og 200 her i Oslo. Omtrent halvparten i den siste gruppen er internasjonale studenter, forteller Thoresen. 

Han er opptatt av å fortsette å bygge opp Fjellhaug. 

– Vi vil være de nordiske kristne organisasjonenes fakultet, og bygge bro mellom ulike misjonsmiljøer i Norden. Det er derfor vi har opprettet to avdelinger i Danmark og jobber med å rekruttere studenter fra Sverige og Finland. Til sammen er misjonsmiljøene store og slagkraftige, men de er fragmenterte. Der spiller vi en viktig rolle, sier han. 

Thoresen blir åpenbart stolt og glad når han forteller om dagens situasjon: 

– De siste fem årene har vi doblet antallet studenter, og økonomien har antakeligvis aldri vært bedre enn den er nå. Fjellhaug er likevel fortsatt helt avhengig av gode venner som støtter oss økonomisk, sier han.  

Han er glad for den økonomiske støtten Fjellhaug har fått fra Misjonssambandet og fra enkeltpersoner, og presiserer at det statlige tilskuddet kun utgjør 60 prosent av inntektene.  

Misjonsiver 

Thoresen forteller at høgskolen i dag har 40 ansatte forskere fordelt på de tre avdelingene. Også han opplever at misjon er en stor del av miljøet. 

– Misjon er en sentral del av vårt DNA, så de som har gått her i noen år vil etter all sannsynlighet ha merket at misjonsperspektivet gjennomsyrer utdanningen her. Det handler om vår historie og om at nesten samtlige lærere har vært «ute», forteller Thoresen.   

I 1991 hadde minst 63 prosent av Misjonssambandets utsendinger bakgrunn fra Fjellhaug. I dag er tallet minst 34. 

– Det er tross alt positive tall fordi færre og færre av utsendingene er teologer. Misjonsarbeidet ser veldig annerledes ut i dag. Det hjelper ikke alltid med en teolog i et ingeniørprosjekt, sier han.  

Likevel er han bekymret for konsekvensene av den manglende teologiske skoleringen hos en del utsendinger. 

– Fjellhaug ble opprettet for å skape nettverk, men også for å sikre en enhetlig teologi. Nesten alle som reiste ut fikk bryne seg på teologiske spørsmål. Det er synd at det ikke er slik lenger, men det har sine grunner det også, sier Thoresen.  

Han ønsker å synliggjøre denne problemstillingen og øke prosentandelen som har vært innom Fjellhaug. Det som tidligere het ettårig misjonskurs er i dag et årsstudium i bibel og misjon. Der ønsker Thoresen seg flere blivende utsendinger. 

– Men i og med at tjenestetiden er kortere enn før vil et år på Fjellhaug kanskje oppleves som en brems i iveren etter å reise ut. Jeg tror likevel flere bør vurdere det seriøst, for det vil gi en sunnere, tryggere tjeneste, og kanskje også lenger tjenestetid, sier rektoren.  

Teologisk bevissthet 

Han opplever samarbeidet med eieren, Misjonssambandet, som åpen og enkel.  

– Vi har felles forståelse i veldig mange anliggender og møtes jevnlig. Fra mitt perspektiv skulle jeg likevel ønske at behovet for teologisk skolering, uansett tjeneste, ble kommunisert i enda større grad fra ledelsen i Misjonssambandet, sier han.  

Thoresen er overbevist om at dette blir stadig viktigere. 

– Misjonssambandet rekrutterer bredt i kirkelandskapet og det kan by på utfordringer. Hvis en utsending ikke har tilstrekkelig kjennskap til teologien som særpreger Misjonssambandet kan det utvikle seg til å bli konfliktområder, sier han og legger til: 

– En jobber gjerne i internasjonale, multikulturelle, tverrkirkelige fellesskap ute på felt og da stilles det enda større krav til teologisk bevissthet hos de som sendes ut, mener Thoresen.  

Klassisk teologi 

På samme tomt har Misjonssambandets generalsekretær Øyvind Åsland tilholdssted på organisasjonens hovedkontor. De formelle båndene mellom eier og skole er blitt mindre, blant annet på grunn av begrensninger i høgskoleloven, men geografien legger opp til tett kontakt. 

– Vi ønsker at våre ledere både i Norge og andre land er utdannet på Fjellhaug, og at de igjen skal prege Misjonssambandet med en klassisk luthersk teologi og et hjerte for misjon. Fra siste klasse som fullførte mastergrad, er ni av ni studenter nå ansatt i Misjonssambandet, sier Åsland.  

Han sier også at det for noen misjonærtjenester er en nødvendighet at Fjellhaug har tatt akademiske steg de siste tiårene. 

– Noen land krever en godkjent mastergrad for at utsendingene skal få oppholdstillatelse. Det er flere gode grunner for at Fjellhaug måtte skaffe seg akkreditering som høgskole. Jeg opplever likevel at både skoleledelsen og lærerne fortsatt har et sterkt ønske om at misjon skal stå sentralt i undervisning og forskning, sier generalsekretæren. 

– Trenger Fjellhaug 

Han skulle ønsket at det var flere misjonærer som hadde bakgrunn fra Fjellhaug enn det som er tilfellet i dag.  

– Misjonsarbeidet har endret seg, og vi har behov for folk med flere ulike profesjoner. En annen årsak kan være at vi nå rekrutterer flere misjonærer enn før som ikke har en særlig tilknytning til Misjonssambandet, sier Åsland men er samtidig rask med å legge til: 
– Jeg er redd for at det skal feste seg en historie om at Misjonssambandet ikke trenger så mange teologer. Vi trenger derimot flere teologer og Fjellhaug-studenter. Møter jeg folk som vurderer teologi eller å reise ut, så anbefaler jeg dem varmt Fjellhaug. 

Den kanskje viktigste årsaken til at andelen tidligere Fjellhaug-studenter på misjonsfeltene har sunket betydelig fra 1991, er at Misjonssambandet ikke lengre krever at store deler av misjonærene tar ettårig misjonskurs. 

– Min kone gikk et slik kurs på Fjellhaug etter økonomistudiene, og det var verdifullt. Men rekrutteringsprosessen i dag gjør det ikke like naturlig å stille slike krav. Ofte søker vi personell med spesifikk kompetanse, og når det ikke lengre er så vanlig at misjonærene er ute 10-20 år, har vi ikke tid eller vil ta oss den luksusen å kreve ett år på forberedende kurs. Vi prøver å kompensere med å styrke våre egne utreisekurs, sier Åsland.