Bekjennelse og etterfølgelse

ANDAKT: – Deres bekjennelse og praksis skapte anstøt og forargelse, men også nysgjerrighet og tilslutning.

De første kristne ble betraktet som et annerledes folk. Deres bekjennelse og måte å leve på, gjorde dem annerledes i romernes øyne.

Da den ikke-kristne romeren Plinius (ca. 63-113), som var stasjonert som stattholder i et område i Tyrkia, skrev brev til keiser Trajan i år 112, fremhevet han denne annerledesheten. Denne bevegelsen, skriver Plinius, består av kvinner og menn i alle aldre og de kommer fra alle økonomiske samfunnslag. Hver uke samles de for å tilbe Jesus Kristus, og de lover hverandre å leve et rett og sømmelig liv.

Tilhengere av Kristus

Deres bekjennelse og praksis skapte nok anstøt og forargelse blant mange romere, men også nysgjerrighet og tilslutning. Til keiseren av det store verdensimperiet skriver nemlig Plinius at bevegelsen, på tross av motstand, sprer seg i byene og på landsbygdene. Denne særegne bevegelsen fikk en merkelapp av den romerske stattholderen, han kalte dem kristne. Plinius var ikke den eneste romeren som betraktet de kristne som et annerledes folk i Romerriket. Den romerske historieskriveren Cornelius Tacitus, som levde omtrent samtidig med Plinius, skrev i historieverk om Romerrikets historie, om «dem som folk kalte kristne.» Navnet hadde de fått fordi de var tilhengere av Kristus. Denne bevegelsen som hadde oppstått i Judea, en av Romerrikets mange avkroker, har også fått tilhengere i imperiets hovedstad, påpeker Tacitus.

Sammenhengen

Hva var det som gjorde at kristendommen fikk så mange tilhengere og raskt bredte seg til alle deler av Romerriket? Noe av svaret kan vi finne i Jesu ord til den jødiske skriftlærde: Elsk Herren din Gud og elsk din neste som deg selv (Mark 12,29-31).

Det dobbelte kjærlighetsbudet viser oss sammenhengen mellom bekjennelsen og etterfølgelsen. Den som bekjenner troen på Gud, viser kjærlighet til nesten. Det grensesprengende var at Jesus utvidet nestebegrepet til å gjelde alle mennesker, også ens fiender. Å tro på Gud innebar like mye å ha blikket vendt mot sin neste. Tro og praksis – lære og liv – hørte sammen.

Fortellingen om oldkirken har mange eksempler på hvordan dette ble praktisert. På 300-tallet skrev biskop Eusebius av Cæsarea en fremstilling av kirkens historie de første århundrene. Eusebius har mange beretninger om hvordan de kristne viste omsorg for hverandre, de hjalp syke og fattige og sørget for å få folk i arbeid. På 250-tallet gav menigheten i Roma hjelp til over 1500 trengende, og menighetene i Aleksandria i Egypt og Kartago i Tunisia stilte opp for både venn og fiende under alvorlige pestpandemier. Gudstroen stilte ikke noen utenfor den kristne nestekjærligheten.

Virkelig etterfølgelse

Det var denne annerledesheten som gjorde inntrykk på mange romere. Selv om mange romere så med forakt på de kristne, førte ikke denne annerledesheten til at det ble færre kristne. Snarere tvert imot. Sakte, men sikkert vokste den kristne bevegelsen, i både antall og innflytelse. Kanskje vi i vår individualistiske tid kan lære noe av oldkirken? Ved å elske Gud og nesten like mye som oss selv, kan vi leve annerledes liv i vår tid og slik vise hva kristen etterfølgelse virkelig er.

Bønneemner:

- Takk for alle samlinger om Guds ord denne sommeren. Be om at ordet må nå inn, og skape både bekjennelse og etterfølgelse.

- Be om et godt skoleår på alle internatskolene, og andre skoler. Be om frimodighet hos elever, studenter og personell til å være et godt vitne.

- Be for hovedstyret i Misjonssambandet, at de må få lede på en god måte i alle utfordringer og gleder som ligger foran.

- Be for landets politikere, og dem som sitter i viktige posisjoner. Be om visdom og kraft til å lede på en god måte.

Til ettertanke:

- Har du noen gang gitt noen et løfte om at du skal leve et rett og sømmelig liv?

- Hvordan vises din bekjennelse i livet ditt?

- Er din etterfølgelse synlig gjennom et «annerledes liv»?