Knut Espeland

Misjonstoppen som hoppet av misjonsskolen

Knut Espeland skal lede Misjonssambandet gjennom krevende farvann. Da kommer det godt med at han er kjent for de lange, gode samtalene.

– Jeg var bare ett minutt forsinket i dag, det var ikke så verst?
Den nye lederen for Misjonssambandets hovedstyre, Knut Espeland, sitter i foajeen til Fjellhaug skoler, og har nettopp blitt konfrontert med at flere har pekt på hans hang til å være for sen til avtaler.

– Jeg jobber med den saken, har nok forbedret meg og har sluttet å komme med unnskyldninger. Det er ingen unnskyldninger for å komme for sent, lover den nye lederen for Misjonssambandets hovedstyre.


– Født for sent

Årsaken til uvanen henger ganske nøye sammen med personligheten hans. Ved siden av å være selverklært tidsoptimist og litt distré, er det fryktelig vanskelig å avslutte de gode samtalene. Kona, Turid, har hatt ganske mye ventetid etter bedehuskaffen.

– Hun er også glad i å prate med folk, men hun er nok bedre til å avslutte samtaler. Jeg er veldig sosial og får energi av å være sammen med folk. Det er lett å glemme tid og sted i den gode samtalen. Jeg pleier å si at jeg er født litt for sent, og har problemer med å hente igjen det tapte, sier Knut og ler hjertelig.
Kanskje er det også et resultat av to perioder som misjonær i Kenya.

– Sånn sett passet jeg perfekt inn i den kulturen. Der kunne jeg følge impulsene i litt større grad enn i Norge, slår han fast.


Misjonærene

Ekteparet Espeland reiste i 1993 med lille Mathias på tre år til landsbyen Chesta i Pokot som misjonærer for Misjonssambandet. Simon og Benjamin ble født i Nairobi, mens Matilde ble født i Norge og ble med til ny periode i Kenya i 2002.

– Vi fikk bo og leve tett på befolkningen som ønsket oss hjertelig velkomne. Mens vi den gang holdt kontakt med Norge via brev, har vi i dag SMS-kontakt med våre venner i Pokot, forteller Knut.
Likevel reflekterte han ikke så mye over hvordan det var for sine foreldre at barn og barnebarn flyttet ut på den afrikanske landsbygda. Det har han fått kjenne mer på nå som to av Mathias og Benjamin har reist med kone og barnebarn til henholdsvis Indonesia og Finnsnes.

– Det er en glede at de har bestemt seg for å gå inn tjenesten, men vi kjenner på at det er stor avstand. Jeg må innrømme at vi ikke tenkte så mye på besteforeldres blandede følelser da vi reiste. De hadde heller ikke mulighet til video-kontakt som vi heldigvis kan ha, sier Knut, som er glad for at Simon og Matilde fortsatt bor i Oslo.

Knut Espeland
Knut Espeland:Formann i Misjonssambandets hovedstyre Simon Berg


Kallet

Knut har gode minner fra tiden i Pokot. – Jeg kom inn i ledelsen av kirkens diakonale arbeid. For oss var det en velsignelse å bidra til at mennesker fikk bedret livskvalitet og at mange fikk et møte med Jesus. Jeg fikk også være evangelist på søndagsgudstjenester, selv om jeg ikke hadde en teologisk utdannelse, forteller han.
Skal vi være litt pirkete, så er ikke det helt sant – Knut begynte på Fjellhaugs fireårige misjonærutdanning, men valgte likevel en annen vei til misjonærtjenesten enn de fleste av kollegene på den tiden.

– Jeg kjente allerede som barn på et misjonskall, og en nød til å formidle evangeliet i ord og gjerning der mennesker ikke har hørt. Det var også bakgrunnen for at jeg tok bygg og anlegg på ingeniørhøgskolen, og at jeg begynte på Fjellhaug. Men jeg ble ikke rolig for at jeg skulle ta teologi, og i gode samtaler med Egil Grandhagen forstod jeg at misjonsskolen ikke var eneste vei til utreise, forklarer han.

Derfor sluttet han etter det første året for å studere økonomi og samfunnsfag på universitetet i Ås.

– Det var ikke helt enkelt å avbryte studiene på misjonsskolen – forventningen var helt klart at man fullførte, sier Knut.

 

Drottningborg

Foreldrenes kall var derimot på Drottningborg videregående skole hvor faren Gisle var rektor i en mannsalder, og moren Karen Elise hjemmearbeidende mor og med i «dugnadsgjengen» på skolen.

– Det var et kallsbasert virke hvor målet var å gi ungdommene en solid faglig utdanning, men også en bevisst holdning til skolen som misjonsmark. For oss barna var det en fantastisk oppvekst. Vi fikk være med på både møter og elevkvelder, og se hvordan elevene fikk utfolde seg og hvordan foreldrene våre brukte hele seg, forteller Knut.

– Det har nok bidratt til at jeg alltid har opplevd kristen tro som frigjørende. Fokuset har hele tiden vært på evangeliet og syndenes forlatelse og Guds gode vilje for liv og evighet.


Organisasjonen

Det var aldri noen tvil om hvilken organisasjon de skulle reise ut for.

– Vi har begge et godt forhold til Misjonssambandet. Takknemligheten er stor for at organisasjonen la til rette for realisering av misjonærkallet. Tiden i Pokot har gitt meg perspektiver på hvor privilegert jeg er som både har fått kjenne Jesus fra barnsbein av, og har et storsamfunn som stiller opp når vi trenger det, sier Knut. Han er også glad for lekmannslinjen og Misjonssambandets visjon.

– Kallet om å nå de unådde til vekkelse og frelse gjennom en bibeltro forkynnelse har jo helt fra starten av vært bærebjelken i Misjonssambandet. Det er fantastisk å få være med i det store oppdraget «Verden for Kristus» både i Norge og til jordens ender, understreker Knut.
I foajeen på Fjellhaug er engasjementet hans varmt, mens den halvfulle kaffekoppen er blitt kald.


Permisjonene

Misjonærtjenesten ble også veien inn mot en ledertjeneste som har ført han både til Utenriksdepartementet (UD), ordførerstolen og nå også som leder for hovedstyret.

– Jeg har arbeidet for UD siden 2004 etter at jeg hadde arbeidet for Norad fra 1990, foruten noen permisjoner.
For Norad og departementet har vært raus med permisjonene. Både til to perioder som misjonær, ett år som ansvarlig for Misjonssambandets bistandsseksjon og misjonssekretær for Mongolia, og det mest uventede som ordfører i Spydeberg.

– Jeg hadde søkt permisjon i 2011 for å bli regionleder for Asia på hovedkontoret. Samtidig stod jeg for KrF som kandidat til kommunestyret, men egentlig var det ikke realistisk med mer enn et frivillig kommunestyreverv. Så gjorde vi et veldig godt valg, og plutselig ble jeg spurt om å bli ordfører. Det var en flott utfordring, men veldig overraskende, forteller han.


Uroen

Knut blir betegnet som en samlende ordfører som evnet å skape dialog på tvers av politiske uenigheter.

– Det handler om en respekt som bunner i forståelse av at vi hadde et felles mål – vi ville det beste for Spydebergs innbyggere selv om vi kunne diskutere heftig hva som var beste veien dit. Der det er mennesker som har et sterkt engasjement og eierskap, vil det være brytninger. Det har jeg opplevd i alle sammenhenger jeg har stått i, sier den tidligere ordføreren.

Det har han virkelig fått oppleve de siste par årene i Misjonssambandets hovedstyre hvor det har stormet både eksternt og internt. Samtidig har uroen hatt en tilleggsdimensjon som har gjort vondt. Den gjør at den taleføre hovedstyrelederen ser ut i luften og leter etter ord.

– Flere personer har opplevelser som er svært smertefulle og vanskelige. Det er noe som berører sterkt, og som jeg gjerne vil bidra til at vi, om mulig, kan finne tilfredsstillende løsninger på, sier han til sist.


– Stort ansvar


Han er fullt klar over at hovedstyret har en stor oppgave foran seg for å legge til rette for ro og tillit i Misjonssambandet.

– I denne settingen ønsker jeg å være en pådriver for dialog og forsoning. Det å sitte i hovedstyret er en tillit vi har fått fra misjonsfolket, og som må forvaltes. Det er et stort ansvar som også tynger. For å makte de mange oppgavene, er det avgjørende at misjonsvennene står med i bønn. Vi er helt avhengige av at Herren går med, avslutter Misjonssambandets nye hovedstyreleder.