Er det framgang, eller?

Mye kan skrives om misjonsarbeid og strategi. Eller om valg av misjonsland og korttids- og langtidsmisjon. Eller om utfasing, nybrottsarbeid, økonomi, budsjett, utsendingers nasjonalitet og språkkunnskaper og så videre.

Alt dette er viktig. Og midt oppi alt dette så kommer både spørsmålet og tankene rundt framgangen i arbeidet. Er det framgang i arbeidet? Er det noen som blir døpte? Er det noen som tar imot Jesus?

Et lite folk i et stort land

Verden er så forskjellig når det kommer til fordeling av folk. Noen land er grisgrendte mens andre er overbefolket. Gud holder likevel jordkula godt i sine hender – den triller ikke rundt mot høyre fordi om det er veldig mange kinesere og indere i Asia.

Midt i det folkerike Asia ligger Mongolia som verdens mest grisgrendte land. Det er også verdens største land når det kommer til land uten kyst – og det høyest beliggende landet over havet. Landet er inneklemt mellom Russland og Kina, de to stormaktene som jevnlig rasler med sablene – ikke nødvendigvis mot Mongolia, men stadig mot noen.

Mongolia er et vakkert land med et tålmodig og godlynt folkeslag. De er ikke mange, men de er stolte av landet sitt og av kulturen sin.

Tre millioner enkeltmennesker

Fra andre land i verden kan vi av og til høre om store vekkelser med tusener av folk frelst. Også fra enkelte av Misjonssambandets misjonsland kan vi se stormøter med horder av folk. Det er fantastisk når mange samles for å høre Guds Ord – uansett hvor – og så lenge Ordet blir forkynt sunt og klart.

Men i Mongolia har vi aldri stormøter med tusener av mennesker samlet samtidig. Kanskje med ett unntak – julekonsertene som har blitt arrangert de to forrige julene – der var det noen (få) tusen samlet til kristen julekonsert. Også Graham-arrangementene de siste to årene har samlet mange mennesker – gjerne hundrevis i hver av byene.

Selv om vi ikke har store horder, fortsetter vi med misjon i Mongolia – eller kanskje nettopp derfor? Landet er uansett valgt som misjonland – og vi har heller ingen sluttdato per i dag. Vi fortsetter fordi Gud vil nå enkeltmennesket. Og det bor over tre millioner enkeltmennesker i dette landet.

Framgang? Ja. Tilbakegang? Ja. I vårt arbeid hadde vi dåp i nybrottsarbeidet vårt i sommer. Åtte mennesker ble døpt, 7 barn og en voksen. Kirka har samtidig færre kirkegjengere nå enn før pandemien, og veksten som var tidligere, har stagnert.

Små steg gir også framgang

Vi fortsetter arbeidet både blant mongolere og i nybrottsarbeid i den andre folkegruppa her vest. Vi fortsetter med bibelgruppe, Grandhagen Aktivitetspark og prosjektet som hjelper barn med nedsatt funksjonsevne. Vi fortsetter å leve hverdagene våre her, og ber Gud lede den enkelte av oss i møtet med enkeltmennesker.

Og vi har flest ikke-kristne ansatte i Misjonssambandet Mongolia. Sannsynligvis fordi det har vært få kristne å ansette. Men jeg har også troen på at Gud har håndplukka dem til oss. Mange av dem får høre fra Bibelen ukentlig, siden vi har mer eller mindre ukentlige stabsmøter der vi starter med ord fra Bibelen. I vår ble det startet Alfa-kurs med initiativ fra de ansatte selv.

På en av adventsgudstjenestene i Bayariin Medee i Khovd nå i desember, dukka en av våre ansatte opp. Hun har vært innom i kirka for lenge siden, men pleier ikke å gå der. Jo, sa hun – barna mine hadde så lyst til å høre mer om Jesus, og hvorfor vi feirer jul!

To barnehjerter i brann – ja, vi har framgang i arbeidet!