Dødsfallet har fått henne til å tenke nytt

Maria oppmuntrer til å leve liv som signaliserer at Jesus er lett tilgjengelig.

Det er en aprilkveld og året er 2009. 28 år gamle Maria føder en nydelig gutt på et sykehus i Oslo. Han har allerede fått navnet Mathias. Snart er gutten kald. Det er bare fostervannet som har holdt ham varm.

Han døde i mors liv samme helg. På tross av alvorlig kromosomfeil og prognoser om død ønsket Maria og Andreas Aarsland at gutten skulle få leve så lenge som mulig. Både under svangerskapet og etter fødselen opplevde de et unikt samhold og støtte fra fellesskapet.

– Det var nok lettere for menigheten å forholde seg til valget om å la han leve, enn hvis vi hadde valgt å avbryte svangerskapet. Jeg husker jeg var redd for hva fremtiden ville bringe hvis jeg valgte å være den personen som bestemte mitt barns dødsdag. Det var et tryggere valg å bære barnet frem. Jeg opplevde at Gud bar meg gjennom denne perioden, sier Maria Aarsland.

Jobbfester

– Jeg har blitt mindre redd for å blande meg hvis noen har det vanskelig. Når man har det kjipt, er det vanskelig å be om hjelp, sier Maria.

– Har du noen eksempler på praktisk omsorg?

– Gi mat på døra. Vask huset. Gjør noe alternativt. Ikke bli fornærma om de som har det kjipt svarer at trenger litt ro. Vær frimodig og ta kontakt igjen etter noen dager. Send blomster etter to måneder når andre har glemt det som skjedde.

Krisen har også fått henne til å spørre seg selv om hvilket liv hun lever. Og hvordan livet hennes ser ut for andre. Sørlendingen har i perioder hatt ikke-kristne venner som ikke har turt å spørre om noe som har med menighet eller tro å gjøre. Hun tror det handler om avstand.

– Det har fått meg til å prioritere mer tid til å være mer sammen med ikke-kristne. Til å delta på jobbfester og ikke bare fylle opp kalenderen med styremøter, barnekor og andre kristne aktiviteter, sier Maria.

– Er kristne for travle?

– Ja, kanskje. Men andre, som for eksempel bruker mye tid på idrett, kan være like opptatt på sine områder. Jeg har i alle fall blitt mer bevisst på hvordan jeg bruker tiden min etter at kollegaer begynte å vise interesse og stille spørsmål knyttet til hva jeg tror på.

Ukomplisert

Trebarnsmoren er opptatt av at vi ikke må leve på utsiden av samfunnet, men være en del av det og signalisere at man ikke må være en spesiell type person for å følge Jesus.

– Kristendommen må ikke bli noe mystisk, en hemmelig klubb for bare noen få som lever prektig, riktig og fremstår som bedre enn andre. Jeg har opplevd i noen sammenhenger at folk kommenterer at «Du kan vel ikke gjøre det» eller «Du blir vel støtt da jeg sa det».

– Jeg vil ikke skape kristendommen til å være et rart liv som ikke er for alle. Derfor er det viktig å være ærlig om hva man ikke får til og hva som er vanskelig i kristenlivet. Jeg har hatt samtaler med ikke-kristne venner som overraskende har sagt: «Å? Ber du og tror du ikke sterkt hele tiden?». Det er viktig for meg å vise at jeg er et vanlig menneske.

Maria er redd det skaper avstand hvis hun presenterer et komplisert kristenliv.

– Hva med dem som blir mobbet eller som er alene kristen i klassen? Eller mye mer komplisert; de som forfølges fordi de er kristne?

– Det jeg snakker om er en annen komplisert-greie. Jeg er mer opptatt av at vi ikke må gjøre selve det å tro så komplisert og mystisk. Guds ord og Jesus er for alle.

"Akkurat som Jesus gjorde, må vi våge å møte mennesker der de er og gi dem rom til å tørre å være åpne og ærlige om livet."

Berøreren

Maria sitt inntrykk er at mange ikke-kristne blir redde eller kan oppleve det slitsomt hvis kristne har for sterke meninger.

– Slik som når man begynner å studere, da er man kanskje veldig bastant, alt er sort-hvitt og man må ha en mening om alt. Det kan være unyanserte faser mange av oss går gjennom.

– Så kristenlivet handler om noe annet?

Hun smiler. – Ja. De på barrikadene er viktige, men det er åpent for ulike kristne. Det å tro på Jesus handler ikke først og fremst om livsførsel og meninger, men om å være en tilgitt synder som har startet på en vei sammen med Jesus. Og det vil prege en. En må ikke gi et inntrykk av at det å være kristen er noe utilnærmelig, uoppnåelig eller at man må forstå alt og klare å følge alle bud fra første dag. Vi må være åpne for at folks liv vil endre seg etter hvert, at det er en prosess.

Sosionomen tror at kristen tro kanskje handler om å berøre og å komme i kontakt med lengsler hos folk.

– Akkurat som Jesus gjorde, må vi våge å møte mennesker der de er og gi dem rom til å tørre å være åpne og ærlige om livet. Da får en også kanskje mer bruk for Jesu omsorg og tilgivelse.

Muslimen i familien

Barndom og oppvekst har vært sentralt i å forme Marias tro.

– I tillegg har vanskelige perioder vært med på å bekrefte hvor trygt det er å tilhøre noe, sier hun, – både noen å be til og klage til, og å tilhøre et kristent fellesskap.

Dette har gitt perspektiver på hvor viktig og avgjørende praktisk omsorg kan være for et barn og en ungdom.

Da flyktningkrisen rammet Midtøsten og Europa i 2015, ble det viktig for familien Aarsland å gjøre noe konkret. Det kom mange enslige mindreårige flyktninger til Norge, og de valgte å ta til seg en ung gutt fra Afghanistan.

– Han er muslim, og vi har ikke som hovedmål at han skal bli kristen, sier Maria. – Det viktigste Jesus ber oss om er å elske vår neste som oss selv. Nå har han vært i vår familie i to og et halvt år, og barna våre anser ham som en bror. Han har vært en berikelse for hele familien og storfamilien. Jeg håper han får med seg noen verdier han kan ta med seg til han selv en dag eventuelt skal skape en familie.