Discodans og troskrise

KULTURKOMMENTAR: «Disco» er en skildring av et urbant kristent miljø til ettertanke, men spor etter researchen gjort i Misjonssalen er ikke lett å finne.

Hvordan ser populærkulturen på kristne miljøer? Vi er vant til å se den hykleriske og maktglade presten og den endringsallergiske bygdemenigheten på film og i TV-serier. Hollywood elsker å gi «eksklusive» innblikk i hemmelige sekteriske miljøer. Kirkebygg og gudstjenester er kulisser og spesielt Den katolske kirke blir jevnlig karikert.

Besøkte Misjonssalen

Det var med forventning om noe mer at jeg gikk på førvisning av den mye omtalte norske filmen «Disco». Hovedrolleinnehaver Josefine Frida, kjent som «Noora» fra TV-suksessen «Skam», besøkte i fjor vår NLMs forsamling, Misjonssalen Oslo. Jeg snakket med manusforfatter og regissør Jorunn Myklebust Syversen om researchen som ligger bak filmen.

– Det er ulike menigheter som springer ut fra pinsebevegelsen jeg har lyst til å vise i filmen. Men det var viktig for oss å besøke ulike menigheter for å få innsikt, og derfor besøkte Josefine Misjonssalen, sier Syversen, og legger til:
– Jeg tror problematikken i filmen også er relevant utenfor religiøse miljøer. Maktutøvelse og sosial kontroll kan oppstå i alle miljøer, og vi må tørre å se på hva det er som skaper ukultur, sier Syversen.

Hun har brukt mye tid på å høre forkynnelse på internett, intervjue avhoppere fra forskjellige menigheter og oppsøke forskjellige kristne miljøer.

Det er merkbart i det som er noe så sjeldent som en skildring av en moderne norsk bymenighet. Filmen bruker uvanlig mye tid på forkynnelse og lovsang. Budskapet om tro og tvil kunne vært forkynt fra scenen i mange menigheter, og retorikken som skifter raskt mellom humor og alvor er velkjent i moderne kristen formidling. Det hele er ganske gjenkjennelig og realistisk, men det er tydelig at Misjonssalen ikke har vært modell for filmens fiktive menighet.

Sterk historie

I sentrum av menigheten og filmen finner vi hovedpersonen Mirjam, som er stedatter til menighetens pastor Per. Hun er verdensmester i discodans og menighetens store framtidshåp og stolthet. 19-åringen er både søndagskolelærer, forsanger og aktiv i gateevangeliseringen. Den karismatiske pastoren er selvsentrert og vinner diskusjoner med hersketeknikk. Mirjam tviler på seg selv og troen sin og lider av «flink pike-syndrom». Dessuten mistenker hun den biologiske faren sin for å ha forgrepet seg på henne, og at moren har lagt lokk over det hele. Onkelen hennes er TV-pastor som driver ut «homofili-demoner» av unge menn.

Det er en sterk historie om en ung kvinne som blir drevet mot sammenbrudd av egne og omgivelsenes forventninger. Troen virker å legge stein på byrden. Stefaren gir henne dårlig samvittighet for TV-vaner og klesstil og problemene hennes blir åndeliggjort. Hun forklarer til psykologen: – Jeg tenker at jeg blir straffet fordi jeg ikke lever bra nok.

Til ettertanke

Hvordan skal vi som kristne forholde oss til filmen? Hvis vi ser bort fra den stereotype skildringen av kristne maktpersoner og det litt ensidige fokuset på troen i det som virker å være et sammensatt problem, bør den være til ettertanke.

Teologien som blir presentert, spesielt i relasjonene, har sterke likhetstrekk med prinsippet om «å bli den beste versjonen av seg selv». Forkynnelsen i en del moderne frimenigheter med et litt uklart dogmatisk grunnlag kan likne budskapet i alskens selvhjelp-bøker som trykker dette prinsippet til sitt bryst. Filmen setter søkelys på hvordan det å åndeliggjøre all framgang og motgang i livet kan bli svært skadelig.

Også for de som ikke vil vedkjenne seg en slik teologi kan det være viktig å tenke gjennom hvordan gudsbildet vi formidler til unge i dag påvirker selvbilder under press. Den såkalte Generasjon Z (ungdom født etter midten av 90-tallet) setter en uoppnåelig standard for seg selv, og da er det viktig at budskapet om barnekår og nåde ikke drukner i skyld og skam.

Ulike kristne forbilder

Så får vi heller leve med at denne filmen neppe nyanserer bildet av kristne i stor grad for folk utenfra. Her er det et rikt spekter av stereotyper, selv om menigheten «Friheten» er beskrevet befriende realistisk, og hovedpersonen har en god nyansert karakter.

Verre er det hvis kirkefremmede foreldre blir så skremt at de nekter barna å delta på kristne aktiviteter. Men da blir det opp til oss kristne og menighetsfellesskapene å vise at det finnes andre type kristne forbilder og miljøer enn i denne filmen.