Det problematiske håpet
LEDER: Biskop Halvor Nordhaug har skrevet en bok om forholdet mellom kristendom og andre religioner som indirekte berører misjonstanken.
Selv om han ikke vil gjøre en lære om at alle blir frelst til kirkelære, understreker han at «det vi alle håper og ber om» må være at Gud frelser alle mennesker.
Å kommentere Nordhaugs håp om alles frelse er krevende. For ingen av oss vil håpe det motsatte, altså at mennesker går evig fortapt. Tvert imot tror vi på en Gud som virkelig vil at alle skal bli frelst. Det er derfor vi driver misjon. Vi vil så gjerne gi evangeliet til de som er «uten håp og uten Gud i verden» (Ef 2,12).
Likevel mener vi biskopens håp har noen problematiske konsekvenser.
Minst nådde
En av de tydeligste tekstene i Bibelen om misjon finner vi i Romerbrevet 10: «Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Men hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at noen forkynner?»
Her sier Paulus både at det er nødvendig å påkalle Herrens navn for å bli frelst og at det er umulig for dem som ikke har hørt evangeliet. Derfor prioriterer NLM de minst nådde. Dette er noe vi særlig synes det er viktig å løfte frem som en arv etter tidligere generalsekretær Egil Grandhagen. Men gir en slik misjonsforståelse mening i møte med Nordhaugs håp?
Vi vil så gjerne gi evangeliet til de som er "uten håp og uten Gud i verden"
Nordhaug mener blant annet at en tekst i 1. Peters brev 3 kan bety at «evangeliet skal forkynnes for alle døde i dødsriket, før dommen kommer». Så innrømmer Nordhaug at dette er en vanskelig tekst. Men er hans tolkning rett, burde Paulus ha påpekt at misjon egentlig ikke gjør så stor forskjell siden alle vil møte evangeliet etter sin død. Konsekvensen av Nordhaugs håp blir dermed også et håp om at Paulus tenker galt om misjonens viktighet. Det er problematisk.
Dommen hører Gud til
Det er mye vi ikke vet om Guds dom. Samtidig er det mye Bibelen faktisk sier klart, som at det går an å gå fortapt og at det finnes en bred vei som ender i fortapelsen.
Også slike tekster setter Nordhaug i realiteten et spørsmålstegn ved. Ved å åpne for at evangeliet om Jesus vil forkynnes for alle etter døden, blir konsekvensen, som han selv skriver, at «det er kanskje ikke så lett å se for seg at noen vil avvise evangeliets tilbud om frelse dersom de befinner seg i dødsrike».
Nei, det er ikke lett å se for seg dette. Dermed vil Nordhaugs håp kunne ramme misjonærers frimodighet: Hvorfor forkynne evangeliet for de som aldri har hørt hvis vår taushet ville betydd at mennesker isteden kan møte evangeliet direkte fra Jesu munn etter døden?