Utsikt over Ulaanbaatar

Fra kommunistisk terror til kristen misjon

I løpet av 1900-tallet ble Mongolia selvstendig, men var lenge underlagt kommunistisk styre. Da kommunismen falt, ble landet åpen for kristen misjon.

I løpet av 1900-tallet utviklet Mongolia selvstendighet fra Kina, først reelt, senere også formelt. Prisen var imidlertid avhengighet av Sovjetunionen og kommunistisk styre. Kommunismens fall i 1990 åpnet i sin tur landet for kristen misjon.

Dette er fjerde og siste del i artikkelserien om Mongolias historie.

Her finner du de andre delene: Del 1, Del 2, Del 3

 

Et skritt mot nasjonal selvstendighet

Ved begynnelsen av 1900-tallet begynte Mongolia prosessen med å løsrive seg fra Kina. Landet var først en autonom region i nabolandet i sør under sin konge Bogd. I 1924 anerkjente Sovjetunionen Kinas suverenitet over Mongolia, men utøvde sterk innflytelse i landet. Dette drog med seg et diktatur; Mongolia ble verdens andre kommunistiske stat, etter Russland.

 

Kommunistisk terror

Fra 1928 ble forholdet mellom Sovjetunionen og Kina dårligere, og russerne iverksatte i 1930 en kampanje for å befeste kommunismen i Mongolia med konfiskering av eiendom, husdyr, religiøse gjenstander og arrestasjoner.

Våren 1932 protesterte mongolene, blant annet ved flukt over grensene. Som i Sovjetunionen, ble en storstilt utrenskning satt i gang av slike som regimet anså som samfunnsfiender. I 1937 drepte de omkring 30.000 mennesker og ødela rundt 6000 templer, klostre og bygninger. Ved slutten av 1939 var rundt 20.000 buddhistmunker tatt av dage og 57.000 personer arrestert, og dette av en befolkning på 700.000. Omkring 20 % av den mannlige befolkningen ble drept under utrenskningene.

 

Formell selvstendighet fra Kina under sovjetisk innflytelse

Utgangen på andre verdenskrig innebar at Mongolia oppnådde full formell uavhengighet fra Kina etter aksept på Yalta-konferansen, folkeavstemning i Mongolia og anerkjennelse fra Kina og Sovjetunionen.

Etter krigen ble samfunnet formet etter sovjetisk mønster. Gjeterne ble tvunget inn i kollektiver. Mange flyttet derfor til hovedstaden som i 1960 passerte 100.000 innbyggere. Mongolia hadde allerede på 1940-tallet gått over fra sin egen tradisjonelle skrift til alfabetet russerne bruker (kyrillisk). Flere ble skrivekyndige. Det ble gjort forbedringer i helsestellet. I 1961 ble Mongolia tatt opp i FN. Fra 1967 var sovjetiske tropper (70-80.000 mann) stasjonert i landet etter at de sovjetisk-kinesiske forholdene var blitt dårligere. Mongolia tok opp store lån fra Sovjetsamveldet. Statslederen Tsedenbal tok initiativ til full innlemmelse. Dette skjedde imidlertid ikke.

 

Perestrojka og demokrati

Etter Gorbatchovs perestrojka i annen halvdel av 1980-tallet ble en stort sett fredelig demokratisk revolusjon gjennomført i Mongolia i 1990, blant annet etter demonstrasjoner og en sultestreik 7. mars med krav om reformer. Kommunistpartiet overgav sin makt, og de første frie valgene fant sted denne sommeren. I 1991 besluttet parlamentet å gjennomføre de første privatiseringene. En ny konstitusjon ble vedtatt 13. januar 1992.

Plassen strekker ikke til for å beskrive den politiske utviklingen etter dette. Mongolia er i dag et fredelig samfunn. Opptøyer fant riktignok sted i 2008. Korrupsjonen er meget stor. Det er betydelige problemer med alkohol og vold under den idylliske overflaten av fred og familiesamhold.

 

Kristen misjon

Med den demokratiske revolusjonen sammenfaller åpningen av landet for kristendommen. Etter krisen i den internasjonale misjonsbevegelsen ved midten av 1900-tallet hvor nødvendigheten av misjon ble trukket i tvil selv i kirkene og avkoloniseringsprosessen drog med seg et fokus på uheldige sider av den, besinnet evangelikale og konservative misjonsledere seg fra slutten av 1970-årene på misjonens innhold, slik det tradisjonelt har vært forstått (Lausanne-bevegelsen). Dette innebar dessuten en fornyet forståelse for de unådde folkeslag som lite av misjonsinnsatsen tidligere hadde rettet seg mot, og her finner vi den direkte bakgrunnen for misjonen til Mongolia fra omkring 1990.

Tallmessig har veksten vært stor med kanskje 65.000 kristne i landet i dag. Ingen vet med sikkerhet antallet. Veksten har flatet ut. Mongolske kristne peker derimot på en vekst i kvalitet; færre søker kirken for materielle fordeler. Innflytelsen fra koreanske og amerikanske kirker har vært stor. Konfesjonsforskjellene er mindre markante enn det vi er vant til. Kontakten med menigheter i utlandet og oppbygging av riksdekkende kirkeorganisasjoner gjør imidlertid at de konfesjonelle trekkene har blitt noe tydeligere i den siste tiden. Menighetene som har samarbeidet med henholdsvis NLM og den finske søsterorganisasjonen FLOM fant 31. okt. 2017 sammen i Mongolias evangelisk-lutherske kirke (MELCH).

 

 

Ole Fredrik Kullerud